Voldens perverse spiral

Palestine / Israel Flag

FINNES DET DA ingen grenser?

Synet på hvilke lidelser et sivilsamfunn kan utsettes for må justeres omtrent hver time: ringvirkningene av Israels motoffensiv etter Hamas terrorangrep 7. oktober, vrenger fasttømrete mønstre av normer og moral, allianser og sympatier, med innsiden ut.

Med Benjamin Netanyahus i spissen, ser den jødiske stat ut til å skyte seg selv i foten. Jeg hører mennesker jeg trodde kunne tenke selv, gjenta klisjeer fra antisemittismens perverse historie. Med hodet fylt av lidelse slik vi ser det i Gaza, søker vel menneskesinnet intuitivt mot det ekstreme, vil jeg tro.

EN BRITISK FREDSFORSKER antyder at de israelske styrkene følger en doktrine om ødeleggelse av all infrastruktur for å rense terroristene ut med roten. «Daliya-doktrinen» skal ha blitt utviklet under krigen mot Hizbollah i Sør-Libanon i 2006.

Det handler om bruk av «uproporsjonale styrker», altså mer enn det som må til for å nedkjempe fienden. Problemet er, som den amerikanske forsvarsministeren sier: «Hvis du driver sivilbefolkningen inn i armene på din fiende erstatter du din taktiske seier med et strategisk nederlag».

Forsvarsminister Loyd Austin føyer seg inn et kor av nye stemmer i den amerikanske ledelsen. Før invasjonen i Gaza støttet USA Israel økonomisk og militært uten betingelser. Nå har både visepresident Kamela Harris, utenriksminister Anthony Blinken og ledende politikere som Bernie Sanders, begynt å formulere politiske krav i full offentlighet. President Joe Biden skal også ha vært tøffere mot Benjamin Netanyahu enn det som er kjent offentlig.

VERDEN LED MED israelerne da 2000 terrorister brøt gjennom grensesperringene og slaktet kvinner og barn, gamle og unge i en av tidenes mest barbariske drapsorgier den 7. oktober. De siste dagene er historien supplert med hårreisende bevis på massevoldtekter.

Knapt noen tvilte på Israels moralske rett og plikt til å slå tilbake.

Men motaksjonens ofre ble altså først og fremst sivilbefolkningen i Gaza. Bildene av knuste bygninger, døende barn, lemlestede mennesker på håpløs flukt, veltet ut over verden og rystet millioner.

Sympatien snudde, og det ble tvunget frem en syv dagers våpenhvile. En liten del av de 230 gislene fra 7. oktober ble sluppet fri. Det samme ble flere hundre palestinske fanger i israelske fengsler. Hamas fremstilte seg selv som historiens helt.

I BAKGRUNNEN raste medlemmer av Netanyahus egen regjering. Statsrådene fra de jødiske religiøse partiene motsatte seg våpenhvile og nødhjelp med nebb og klør. De har for lengst programfestet at palestinerne i det «Hellige Land» må bort.

Og de gikk lenger enn til bare å erklære seg uenig. I skyggen av krigen i Gaza, lot de religiøse jødiske bosettere på Vestbredden trappe opp trakasseringen av palestinerne i området, tvinge familier fra gård og grunn, provosere frem voldshandlinger. I israelske aviser så jeg bilder av frivillige bosettere, i hjemmegjorte uniformer, bevæpnet, støttet og utstyrt av ministeren for sikkerhet selv, Itamar Ben Gvir. De skal ha drept flere hundre palestinere siden de israelske styrkene gikk inn i Gaza.

BENJAMIN NETANYAHUS regjering splittet den jødiske nasjon fra det øyeblikk den ble satt inn for et knapt år siden. Alliansen består av partier som motarbeider demokratiet, har åpent rasistiske holdninger og bekjenner seg til terrorisme på religiøst grunnlag. Israel ble truet av borgerkrig, mente noen.

Palestinske aktivister, blant dem Hamas, så programmet og provokasjonene som varsel om religiøst folkemord, og la alle hemninger til side. Det eksploderte den 7. oktober.

Netanyahus regjering hadde oversett signalene, selv om det nå er klart at i hvert fall etterretningen visste en del. Den feilet totalt da det det virkelig gjaldt. En regjerings viktigste oppgave er å beskytte sitt folk. De 2000 terroristene fikk herje vilt og fritt uten motstand.

ET LYSPUNKT, OM man kan si det slik, er at velgernes tillit til regjeringen er i fritt fall på meningsmålingene, og sannsynligheten for at den blir felt når krigen er over øker. Benjamin Netanyahus stilling som partileder er også utfordret. For noen dager siden hadde han et stormfullt møte med slektninger til gislene som ennå er fanget og ble høylytt anklaget for å sette livene i fare med sin nådeløse krigføring.

Forholdet mellom jødene i Israel og den palestinske befolkningen på Gaza og Vestbredden er grovt brutalisert, år for år, gjennom hele Netanyahus 16 år lange tid som statsminister. Voldens selvforsterkende krefter har vært i fritt spill.

ALLE I DENNE KONFLIKTEN har sin del av ansvaret. Men det paradoksale er at det er den jødiske befolkningen i Israel som må ta de grep som skal til for å befri verden fra den akselererende voldsspiralen.

Det er de som har den fysiske makten og det moralske etos. Og – ikke minst: dagens jødiske befolkning er forankret i et folk med enorme lagere av erindring, erfaring, kunnskap og klokskap. Jødene utgjør en nasjon som mer enn noen annen på vår klode vet hva det innebærer å være demonisert, hatet og forsøkt utryddet.

Krigen i Gaza vil kanskje gi støt til en ny selverkjennelse? Akkurat nå er det vel det eneste vi kan håpe på.

Glem ikke å dele dette!