Iran sitter stille og venter …

«VI KYSSER DEM som angrep Israel, men de som tror den store begivenheten var satt i scene av oss, tar feil», sa Irans åndelige leder Ayatolla Ali Khamenei med mildt, faderlig smil etter terroren 7. oktober.

Han blir ikke trodd.

«Iran var drivkraften», slår en amerikansk diplomat fast. «Teheran har strammet tøylene og skjerpet kontrollen over sine allierte i Midtøsten de siste årtiene. Hamas på Gaza får 100 millioner dollar i året, iranske eksperter trener terroristene og lærer dem å lage våpen. De vil trå til for fullt hvis Hamas blir truet».

IRAN ER DET sentrale tema i alt som blir sagt og tenkt og skrevet om mulig spredning av krigen i Gaza. Det er realistisk fare for storbrann i regionen. Strukturene er sårbare, spenningene lett antennelige.

Prestestyret i Teheran vil rense den jødiske staten bort med roten og knekke USAs innflytelse, og forbereder seg standhaftig: Siden 1980-årene har det støttet bloddryppende islamistiske bevegelser i mange land, og bygget seg opp et dødelig nettverk. Det er styrt sentralt av den iranske Revolusjonsgarden.

«Dagens Iran er ikke lukket inne av gårsdagens geografiske begrensning lenger», sa en av ayatollaene nylig. «Vår militære organisasjon er solid etablert i Irak (PMU), Libanon (Hizbollah), Jemen (Ansarullah), og med Syrias Nasjonale Front, og Palestinas Islamske Jihad og Hamas. Alle representerer Iran. Hele motstandsstyrken står under en felles overkommando, med lederen av den Islamske Revolusjon, Ayatolla Ali Khamenei, aller øverst».

HVER DAG HAR israelerne ventet at Hizbollah skulle tvinge dem inn i en to-fronts krig med et større angrep over grensen fra Libanon i nord.

Når det ikke har skjedd, kan det være fordi israelerne virker så vingeskutt at Irans allierte velger å sitte stille i båten – foreløpig. Israel led et ydmykende nederlag da terroristenes ville drapsorgie ikke ble avverget den 7. oktober. Og for hver time som går mister landet internasjonal sympati og støtte med de hjerteskjærende bildene av sivile ofre for hevnangrepet i Gaza.

De fleste andre muslimske landene ser dessuten terroraksjonen til Hamas som mer eller mindre berettiget. Regjeringen som tok makten i Israel helt på slutten av 2022, ba bokstavelig talt om juling. Den la seg på en bevisst og ekstremt provoserende politisk linje, kastet alle fredsopplegg rett i søpla, men møtte samtidig så sterk motstand innad, blant israelerne selv, at mange snakket om åpen borgerkrig.

Regjeringen blir ikke oppfattet som legitim, dermed er det et moralsk svekket Israel som ble angrepet den 7. oktober. Landet virker enda svakere etter Benjamin Netanyahus bråkjekke avvisning av alle oppfordringer om å ta det roligere i Gaza, ikke minst fra sin mest trofaste allierte, USA.

FRA TIDLIG PÅ vårparten i fjor har jeg hørt diplomatiske observatører snakke om at Israel la opp til, og måtte være forberedt på nye og hardere angrep fra palestinske og islamistiske aktivister. Hamas er begge deler.

I mai sa den amerikanske Midtøsten-eksperten Aron David Miller på CNN, at «det bare er et spørsmål om tid – dager, uker, måneder … før det eksploderer – en perfekt storm bygger seg opp». Han viste til den «eksplosive miksen» av «politiske flammekastere» i den israelske regjeringen, og Hamas skjerpete språk.

Hamas feiret 35 års dagen sin i september, og festtalene signaliserte at det snart skulle skje noe. Ledelsen ville bare ha med seg palestinerne på Vestbredden først, og forsøkte å få dem til å mobilisere.

Men på Vestbredden var forholdene blitt vanskeligere, mye mer undertrykkende. Ytterliggående jødiske bosettere var oppildnet av flere statsråders påstander om at «det ikke finnes palestinere, for det er ikke noe sånt som et palestinsk folk». Religiøse jøder snakket høyt om «amalek», et gammeltestamentlig begrep som betegner jødenes fiender. De må utslettes, og minnet om dem fjernes fullstendig, formaner den hellige skrift.

Det israelske maktapparatet i området opptrer mer og mer brutalt, og ministeren for sikkerhet har opprettet en egen milits, uavhengig av politi- og militærmyndighet. Volden har flammet opp.

BENJAMIN NETANYAHU sa at han var overrasket over det brutale terrorangrepet. Det burde han ikke blitt, og i hvert fall ikke sagt. Han bør heller ikke bli overrasket om han møter en organisert iransk-ledet motoffensiv hvis Hamas virkelig blir nedkjempet.

Teheran vil forsvare sitt militante nettverk med nebb og klør og har kraft til å gjøre det. Prestestyret sloss for å spre sin islamske revolusjon og ser lyse utsikter til å lykkes, slik situasjonen har utviklet seg de siste ukene.

En diskreditert israelsk regjering, sprekkdannelser i det betongstøpte forholdet til USA og en stadig mer Israel-fiendtlig opinion rundt om i verden, gir gullkantete muligheter – ikke minst til å få kjørt et sverd gjennom hjertet på planene om en diplomatisk avtale mellom Israel og Saudi-Arabia, med USA som pådriver.

Så lenge israelerne skyter seg selv i foten trenger ikke Iran gjøre det. Men de vet hva de vil og handler når de må.

Det er farlig naivt å tro annet.

Glem ikke å dele dette!