Den Elendiges Verdighet
DET ER ALVOR i luften: vi har krig rett utenfor stuedøren, det går mot jul og jeg har en ganske liten historie om menneskelig verdighet.
Bli med til Roma, til bydelen Trastevere, på den andre siden av Tiberen. Noen skritt inn i en trang bakgate fra Piazza Santa Maria di Trastevere, ligger et lite kloster. I den seks hundre år gamle eikedøren er det en skuff med akkurat plass til en nyfødt baby. En gang i en fjern fortid la fortvilte mødre sin nyfødte i skuffen, skjøv den inn, og på baksiden sto nonner og tok imot. Den lille fikk et liv. Det var det mødrene ikke kunne gi, men de kunne i det minste gå videre i visshet om at barnet fikk det så bra som det går an der inne.
Nonnene er borte for lengst. I dag er klosteret overtatt av en bevegelse som har oppkalt seg selv etter den gamle ordenen, St Egidio. Den gir hjelp og liv og håp til de hjemløse, samfunnets tapere.
Med årene har St. Egidio knoppskutt til andre land, bl.a. i Afrika, og gjort en aktverdig jobb også som megler i blodige konflikter. Derfor er den innstilt til Nobels Fredspris flere ganger – og derfor var jeg der med mitt faste italienske kamera-team for noen år siden, da jeg bl.a. hadde ansvaret for å dekke Italia. Vi filmet inne, vi filmet ute, men:
«Du kan aldri forstå oss bare med hodet», sa sjefen, Mario. «Du må med inn. I kveld skal du være kelner».
Det var ikke ment som et spørsmål.
LITT FØR KLOKKEN syv står vi klare med kamera utenfor et lokale i utkanten av byen. På den andre siden av gaten står en stor, lurvet flokk av hjemløse og venter rastløst. Det lukter dødt løv og våt november. På slaget syv blir døren åpnet, lyset flommer ut, flokken myldrer inn. Trafikken stopper. Ingen tuter.
Det er høytid over gjestene. De er hensynsfulle. En svær, svart mann med ullteppe over skuldrene, ser jeg, går høflig til side, bukker og slipper en liten, sliten kvinne i flekket boblejakke inn foran seg. Hun smiler nådig og hever hodet.
Det er dekket bord til to og fire og seks, med duk, bestikk og blafrende stearinlys. På hver kuvert ligger en trykket meny. Tre retter. Det er noe ganske annet enn et ydmykende suppekjøkken, dette. Et antall frivillige, pene i tøyet, står parat til å servere. Jeg får forkle på. «Du klarer fire tallerkener av gangen», sier Mario. «Sett i gang».
GJESTENE ER TRE hundre hjemløse, innvandrere, utbrukte lommetjuver, tiggere, prostituerte, misbrukere, uteliggere, utfattige. Alle er vant til å skamme seg, til å vite at de er lite verdt.
Men de har noe annet felles: de er mennesker. Det er selve poenget. Her inne blir de møtt med respekt, ingen fordommer, verdigheten blir tatt vare på – gjenreist for en kveld, men også som noe å ha med i hjertet videre. Innenfor dørene venter leger, jurister, psykologer, sosiologer, prester, frivillige fra St Egidios medlemsmasse på 50.000 med råd og dåd for dem som vil ha det.
Kveldens gjester speiler alle slags triste skjebner og kommer i høyst forskjellig tilstand og fasong.
FORNEDRELSEN HAR mange ansikter. Der borte, ser jeg, står en pjusket gammel herre med redde øyne, han tør ikke sette seg noe sted.
En nedbøyd kvinne i falmet kjole med dyp utringning ter seg med forførerfakter som gikk ut på dato for førti år siden.
En fyr med blank skalle lander larmende ved et seks-mannsbord og vinker vennene sine til seg med hese brøl.
Bak ham skimter jeg en askegrå gutt i atten-års alderen med skremt kroppsspråk. Han holder sin kvinne i hånden. Hun er like blek, høygravid, sikkert fire år yngre, også barbeint.
Vi serverer kylling og pommes frites så fint som det går an, smilende, høflig, med vennlige ord, helt naturlig.
Stemningen stiger, vi ser ynkeligheten slippe taket hos noen, hører latter boble hos andre. Slik blir det fint å gjøre det vi gjør.
FYREN MED DEN blanke skallen vil fortelle noe. Mario tolker. «Jeg var skipsoffiser», sier han, «uniform med striper. Jajamen!» Jeg kvitterer med å si noe om mitt år som dekksgutt på tankskip mellom Gulfen og italienske havner. Mannen blir rørt til tårer. «En bror», sier han og klemmer meg til jeg hører det knase.
«Han bor i pappkartonger under en bro over Tiberen», forteller Mario. «Du ser lyset fra bålet blafre i nattemørket».
SÅ SETTER VI fat med ost og brød og frukt på hvert bord og kjenner at stemningen har endret seg. Folk er tryggere, glede kommer til syne i blaff.
Men lent inn mot en vegg, gjemt bort for seg selv, sitter en kvinne og gråter. Stille. Håret henger som en gardin foran ansiktet. Gråten er uten begynnelse og slutt. Jeg legger en hånd på skulderen, forsiktig, redd for å bli avvist. Om litt kommer hånden hennes sakte opp fra fanget og legger seg stille over min. Ikke mer. Til slutt ser hun opp. Jeg har aldri sett inn i en så bunnløs sorg.
SÅ TAR KVELDEN slutt. Langsomt. Jeg ser gjestene samle fillene rundt seg for å gå. De bruker mye lenger tid på å komme seg ut enn inn. Men rygger har rettet seg, blikk er hevet. Hva kan vi si? De har fått et møte, ansikt til ansikt, med sin egen menneskelige verdighet.
Jesus selv hadde følt seg hjemme her, vil jeg tro. Ingen i St Egidio ville finne på å rote til hans tro på nestekjærlighet og likeverd med teologisk teori og taktiske dogmer.