Trump, bryting og Gud
ABRAHAM LINCOLNS parti er blitt sin egen karikatur.
Det eneste som er igjen av The Republican Party er visst elefanten, partisymbolet som ble skapt av en karikaturtegner i 1870-årene. De voksne har gått hjem og dradd ned gardinen. Donald Trump får spille rollen alene. Han sjangler i vei på bakbeina og sender grusomme støt fra sin snabel. Gulvet i den politiske porselensbutikken er fullt av potteskår.
Hva er det med amerikanerne?
Le Monde i Frankrike mener Trump har gjort mer for å undergrave USAs demokrati enn alle fiendtlige utenlandske forsøk til sammen. Den forrige amerikanske forsvarssjefen sier at Trump var en fundamental trussel mot amerikansk sikkerhet da han regjerte i det Ovale Kontor. «Vi ser nå at han er ren fascist», sa general Mark Milley i et intervju med Bob Woodward i Washington Post for noen dager siden.
LIKEVEL VIL BORTIMOT femti prosent av velgerne stadig ha ham. Slik var det før Joe Biden kastet kortene som kandidat, og slik er det ennå: halvparten av de amerikanske velgerne ønsker elefanten i porselensbutikken som sin neste politiske leder. Igjen. Urokkelig. Som om ingenting har skjedd.
Forklaringen er mye at folk som mener de er overkjørt av øvrigheten, føler seg forstått av den som kaster dritt på den samme øvrigheten. Velgere som gir myndighetene skylden for en råtten skjebne, får selvtillit av en leder som dundrer løs med like grove ord som dem selv.
Michael Bang Pettersen på universitetet i Århus, Danmark, har forsket på dette. Han sier i New York Times at kjernevelgerne til Trump trakter etter kaos, ikke nødvendigvis fordi de ønsker det, men fordi de elsker den som truer med det. Derfor jubler de over Trumps løgner, hans hatske utfall og ekstreme anklager. Det er ikke nødvendigvis slik at de tror på det. Det smaker og lyder bare så vidunderlig av kaos.
DET ER IKKE HELT galt å minne seg selv om hva som skjedde i Tyskland fra 1933.
Weimar-republikken endte med dype sosiale traumer. Versailles-traktaten etter første verdenskrig gjorde det umulig å få ting til å gå som de skulle. Så kom Adolf Hitler med sin banale men taktfaste propaganda og løftet frustrerte sjeler. Han kanaliserte folkets sinne ved å utpeke en egen folkegruppe til all elendighets årsak, slik Trump gjør med innvandrere («avskum og skadedyr»). Og Hitler hadde tunge støttespillere i næringslivet. Som Trump.
Min mors foreldre bodde i Berlin fra 1929 til 1939. Jeg hørte mye om det da jeg vokste opp. Morfar var direktør for familiens eiendomsselskap. Som andre forretningsmenn, så han først Hitler som en økonomisk redningsmann; han kastet Versailles-traktaten rett i søpla og gjorde det mulig å drive business igjen. Min mormor, derimot, hadde en omgangskrets av kunstnere og intellektuelle. Det de så var fantastens andre ansikt: hatets og menneskeforaktens onde trekk.
Da verden forsto kraften i Hitlers destruktive tankeverden, var det for sent.
TRUMPS KJERNEVELGERE FØLER seg helt hjemme i hans univers av profesjonelle brytere, «pro-wrestlers», der to voldsomme muskelbunter gjør alt for å slå hverandre i hjel mens de brøler, banner, grynter og skriker som dyr. Lyden av slag blir forsterket over veldige høyttaleranlegg og Atlas ryster når kroppene blir slengt til værs og treffer bakken med grusomme dunk. Aggresjonsnivået er blåst opp til bristepunktet og publikum er helt med.
Forestillingene er juks opp og i mente og alle vet det. Men hallene er fylt av folk som lar sitt raseri få utløp i flokk. Vi snakker om showbiz i megaklasse. Det handler om svære beløp. Dramaturgien treffer massenes innerste instinkter og det topper seg i storartet underholdning. Det var en nær slektning av denne kulturen vi så i stormen på Kongressen 6. januar 2021.
Trump har vært aktiv i pro-wrestling-bransjen i årtier. Han har tatt tradisjonen med seg inn i sitt politiske felttog. Det virker som det skal. Trump kjenner de frustrertes psykologi.
DET VI SER i USA brer seg også i Europa. Michael Bang Pettersen ved universitet i Århus peker på at frontfigurene på den ekstreme høyrefløyen blåser til misnøyens glør for å styrke mistilliten til dagens orden, og at oppslutningen om dem øker. Som i USA, drømmer de europeiske taperne om kaos, om å brenne den gjeldende orden til aske – ikke nødvendigvis at det virkelig skal skje, men at det skal bli oppfattet som en reell trussel.
Men Donald Trump er altså stadig kongen på haugen. Han støttes også blindt av verdens rikeste mann, Elon Musk – og Gud. Et flertall av USAs nesten hundre millioner evangeliske kristne hever armene mot himmelen og takker Herren med lovsang for å ha sendt Trump til jorden. Det vet at han har gjort det, for det har Gud sagt til de evangeliske predikantene deres. Sier de selv …