Å dirigere KORK

DET ER BARE Å se det i øynene, men har du valgt sånn jobb som meg er det ikke lett å skjule sine spor. Det er lite håp om å kunne trekke glemselens kappe over ditt hode om du driter deg ut, for å si det sånn.

Jeg gikk nedover Bogstadveien en dag. Langt der nede så jeg en fyr som hadde fått meg i siktet. Jeg kjente ikke ham, han kjente åpenbart meg. Da han var to meter fra meg stanset han, hevet høyre arm og gjorde dirigent-tegnet for fire fjerdedels takt: først ned, så ut til venstre, ut til høyre og opp igjen, en-to-tre-fir, over all måte demonstrativt, tre ganger, midt opp i trynet på meg. Og så løp han. Han hadde knirkende latter.

DETTE SKJEDDE TRE år etter at jeg hadde vært på noe som het Maestro på TV. En drøy håndfull utvalgte amatører skulle dirigere Kringkastingsorkesteret. I hver episode ble en av oss kastet ut. Til slutt skulle det stå det igjen en seirende Maestro.

Vi fikk utdelt første oppgave, pluss en dirigentpinne og en dirigent – profesjonell, til råd og dåd.

Den første oppgaven min var Radetzky-marsjen av Strauss, voldsomme greier, med ompa ompa og keiserlig militarisme. Musikerne så forventningsfullt opp. Jeg hevet taktstokken med alt jeg fikk til av pompøsitet i kroppsspråket og satte i gang. Stykket starter med en fryktelig akkord. Det virket OK de første 20 sekundene.

Så gikk det galt. Forferdelig galt. Det kjentes som å stå i et kjøkken fylt av skap med tallerkener og serveringsfat og kopper og glass, og så plutselig begynner skapene å vippe innover, innholdet sklir ut, raskere og raskere, inntil alt braker i bakken med kakofonisk rabalder.

Jeg hadde bommet helt hinsides på takten, dirigerte i tre fjerdedels mens det skulle vært i to sjettedels (eller hva det var).

Orkesteret fikk ikke redde oss. Beskjeden var klar. Det gjorde det heller ikke. Tvert imot: musikerne spilte slik jeg dirigerte, noe som altså låt helt forferdelig og endte i rent sammenbrudd.

Da jeg krabbet ydmyket ned fra podiet skimtet jeg produsenten bak et kamera. Han gned seg i hendene: «Hehehe – dette blir skitbra fjernsyn», hørte jeg ham visle mellom tennene som en ond nisse i kulissene.

EN ANNEN AV OSS var enda dårligere, så jeg fikk en sjanse til. I neste program fikk jeg utlevert Darth Waders Theme fra StarWars-filmene, en fullstendig humørløs affære, der komponisten har funnet på å skifte takt to ganger midtveis i stykket. Forferdelig påfunn! Dirigenten må telle seg fremover. Bommer han på et eneste taktslag er det slutt.

Selvfølgelig bommet jeg. Selvfølgelig ble det en katastrofe. Himmel og hav. Igjen hørte jeg musikken krasje og brekke sammen under min taktstokk. Jeg sto der og fektet med loffene som en dressert sel uten å få til noe som helst.

«Han er ikke akkurat et mentometer den mannen», sa programlederen sarkastisk.

«Men han gjør da alt han kan for å se ut som et», svarte en av dommerne tørt. Han hadde fått med seg at jeg tellet desperat mens jeg rugget i tilnærmet takt med det som skulle vært stykkets rytme.

Det er jo alltid gøy å gjøre seg morsom på andres bekostning.

DET BLE ET POPULÆRT program den gang og seertallet var enormt. Pluss-minus 850 000 mennesker hadde fått med seg mageplaskene mine.

«Ja, ja», sa jeg trøstende til meg selv, «tiden leger alle sår, du. Om hundre år er allting glemt».

Men der tok jeg altså feil. Tre år etter blir traumene vekket til live av en fjernsynsseer som tydeligvis har lagret sin reaksjon på elendigheten, fersk og fin.

Moral? Tja … det må vel være å skrinlegge alle håp om at du slipper unna med dine blemmer hvis du har stilt deg sånn at du blir gjenkjent.