Sommer i en annen verden
RART MED DET: DU GÅR i dine kjente spor og gjør vante ting, og så kommer det et plutselig pust av mild vind med andre lukter og minner, og med ett er du et annet sted.
Sånn er det med erindring.
JEG VAR BETYDELIG bortreist denne sommeren, på flere måter. I sju uker bodde jeg i en knøtt liten landsby, murt inn i fjellsiden, nesten på tåspissen av Italias støvel. Fra bymuren er det svimlende utsikt til fjell og dal og det Tyrrenske hav, og rett der nede går det et endeløst bånd av hvit strand hele kysten oppover mot Napoli-gulfen.
Aiello Calabro heter byen, og var i gang lenge før Jesus begynte med sitt. Slekt har fulgt slekters gang i en seig strøm siden. Jeg kjenner liksom at jeg har levd i en annen tid, en annen modus.
Og så er jeg der igjen, aldeles plutselig.
DET ER TO ÅR siden sist.
Men da jeg ser igjen den lille lilla blomsten som gror av seg selv i sprekken på ytterveggen hos naboen og kjenner den bølgende nedoverbevegelsen i brosteinsplassen i det du kan kalle sentrum, da er jeg på en måte hjemme.
Vår venn Pasquale roper og vinker fra sin plass i baren, der han alltid sitter med sine venner. Han drar meg inn i kretsen. Som en bror. Generøsiteten flommer. Vi snakker med fakter og uttrykk langt utenfor språkets grenser og nipper til calabriansk vin.
Den er alltid betalt av andre når jeg vil gjøre opp. Men jeg lærer smått om senn hvordan man gjør gjengjeld.
FRA VERDEN UTENFOR hører jeg Trump fortsette valgkampen med ramsalt retorikk og sterke anklager. Jeg ser Netanyahu forsvare en krig i Gaza som andre kaller folkemord. Jeg registrerer at Putin graver sine okkupasjonsstyrker dypere og dypere ned i Ukrainsk jord.
Og med et halvt øre prøver jeg å fange opp det som blir sagt av dem som mener alle andre tolker alt dette helt feil.
Det er liksom jobben min, har alltid vært det.
Men så er det altså det at jeg er i Aiello Callabro og alt det nifse og viktige blir på underlig vis mye mindre nifst og mindre viktig når du ser det herfra. Utsiktsposisjonen blir en plattform av andre verdier, andre menneskelige synsvinkler.
GIOVANNA I BUTIKKEN som selger sikringer og lyspærer, selger egg fra lokale høner også. Hun vil vite hvem jeg kjenner siden jeg har forvillet meg inn i Aiellos lille verden, og da jeg forteller at min kjærestes far bodde i kvartalet nedenfor da han var barn, for omtrent åtti år siden, stråler hun opp: «En god familie». Jeg kjenner meg godtatt.
RIKE HAR DE aldri vært. Italienerne i sør ble kolonialisert og plyndret siden tidenes begynnelse, av grekere, romere, sjørøvere, maurere, bysantinere, sarasenere, europeiske keisere osv. Det er derfor de har murt seg sammen i mest mulig uangripelige landsbyer, klort fast i bratte fjellsider.
Gamle festninger ruver fra fjelltoppene hist og her. Aiello har sin egen, en steinkonstruksjon fra sen middelalder, på fjelltoppen rett over byens hoder, til forsvar mot muslimske krigsherrer.
Livets harde skole lærte de gamle italienerne at elendigheten ikke lar seg utrydde med klager. Generasjon på generasjon levde med sin skjebne og måtte skape sitt helt eget jordsmonn for livsgleden. Spiren lå i samholdet. Slik skapte de sin egen kultur av omtanke og oppofrenhet.
JODA, DET VAR vendettaer, og det var dogmer og fordommer i rikt monn også, jeg vet da det. Men i det enkelte menneskets natur er det nedfelt en grunnleggende verdighet, og den kan i det lange løp bare holdes oppe ved at man også respekterer andres verdighet. Det er det jeg føler de gjør.
Rosario kommer innom med noen overdådige tomater og en kurv nettopp modne fikener. Besøket er et enkelt hjerteslag i denne kulturens naturlige organisme … på samme måte som enken gjerne finner en kurv egg fra en anonym giver utenfor sin dør en morgen, eller at jegeren stiller opp hos naboen med en kanin etter ørene når han har hatt mer flaks enn ventet på morgenjakten.
JEG TAR DET INN her jeg rusler i gater så trange at jeg kan ta på husveggene på begge sider samtidig, opp, ned, i krinkel og krok. Jeg kjenner på samholdet, på respekten for andres verdighet.
Og det jeg med dette hadde tenkt å si, det er at mye vi har vent oss til å tro er viktig, kanskje ikke er verdt å mase så alt for mye med, likevel …? Når alt kommer til stykket kan det komme til å skygge for det som løfter livets enklere, men like viktige verdier.
Det er i hvert fall fint å se det sånn på nært hold av og til, som – altså – i en liten by i en fjellskråning i Calabria. Og det er fint å få det blåst inn igjen i hjerte og hode sånn helt uforvarende her man går i i en helt annen verden.