Toppen av Peterskirken. Herregud!
DET HENDER man blir minnet om ting man ikke liker å bli minnet om.
En jeg kjente godt en gang, sa: «Jeg har et sted i Roma du kanskje ikke har sett?»
Vi var på vei langs Villa Borghese mot Piazza Popolo med Peterskirkens kuppel mot horisonten ut til venstre.
Jeg var skeptisk, for jeg hadde vært temmelig mye i Den Evige Stad, ikke hun, og svarte bare, lett ironisk: «Jaså, du. Og hva kan nå det være?»
«Toppen av St. Peterskirken. Kom skal jeg vise deg!»
Den hadde jeg ikke sett komme. Følelsen av en forestående katastrofe traff meg som et neveslag i nakken, jeg ble akutt svimmel, sa bare med min trangeste stemme at: «Det – det blir nok fint, du”.
Jeg visste at det ikke ville bli fint. Jeg kjenner mine svakheter.
KIRKEN RUVET foran oss. Døren til heisen er på høyre side. Oppstigningen kan gjøres i flere stadier. Vi begynte på midten.
Det gjorde marerittet også.
Langs innsiden av Peterskirkens kuppel, i overgangen mellom sideveggene og avrundingen i takhvelvet, strekker det seg en svært smal balkong med et latterlig lite gittergjerde foran. Herfra er det utsikt rett ned i katolisismens hjerte, møtestedet mellom Gud og menneske. Hoved-alteret med sine fire, svære, svarte, snodde søyler strekker seg opp mot oss, langt, grusomt langt nede.
Min ledsager kvitret begeistret og dro meg bortover den vesle tarmen av metall med knapt knehøyt rekkverk, jeg kjente blodet forsvinne fra hodet mens en fryktelig kraft dro meg ut i det tomme rom, i stup mot tilintetgjørelsen. Jeg prøvde stadig å være kjekk, men lot i stedet hele meg forvandle til et vått tapet, hvis dype mål og mening var å klistre seg fast til hva som helst som virket fast og urokkelig.
VI SKULLE videre. Først takket jeg skjebnen.
Så forbannet jeg den.
En åletrang vindeltrapp snodde seg oppover inne i kuppelen. Den var veldig smal, i en veldig trang tunnel, med et påfallende fravær av noe som kunne si noe som helst om hvor i universet vi befant oss. Høydeskrekken som klistret meg til veggen for noen minutter siden, ble fordrevet av sin bror, klaustrofobien. Her var det veggene som klistret seg til meg.
Vi gikk og gikk. Og gikk. Utsikten var femten cm forover, to til siden. Ingen retrettmulighet, det var fullt av folk bak oss, ingen åpning for flukt på sidene. Og vi gikk og gikk, oppover, oppover.
Endelig oppe, ute, og – Herregud – jeg så at vi var skviset som kaviar ut av en tube og dandert på en slags veranda rundt det lille spiret aller, aller øverst, på verdens tak. Kuppelen hvelvet seg voldsomt utover under oss, deretter brått nedover, før den stupte rett ned i fortapelsen. Langt, veldig langt under oss lå Vatikanstatens underlige lille verden, Roma strakte seg som et fillete teppe mot åssidene rundt, Tiberen var en metallisk kålorm gjennom landskapet, og noen sa begeistret at hvis vi gikk rundt på den andre siden kunne vi se ut over det Thyrrenske hav.
Ikke tale om! Jeg klamret meg til en søyle for å motvirke den fryktelige kraften som trakk meg ut i fortapelsen, prøvde å bli en del av den gamle steinen for å holde meg på beina, men beina desintegrerte, hele min fysiske og psykiske struktur var i oppløsning. Jeg kjente meg ferdig, slutt, det var ingen fremtid i mitt indre univers,
VEL, VI KOM ned, Gud alene vet hvordan, og endte på en benk inne i kirken. Sakte vendte normaliteten tilbake. Jeg skottet forsiktig til siden, hun møtte blikket, smilte moderlig og la en hånd bak nakken min.
”Det er over nå”, sa hun med fløyelsstemme.
Ante jeg en bitteliten etterklang av seierens sødme …?