Savnet: en ordentlig monark

DET ER ikke verst å høre en amerikaner misunne britene for å ha en konge på toppen av maktpyramiden:

«Både i USA og Storbritannia er samfunnet farlig splittet i uforsonlige fronter av ansvarsløse politikere. Men det går bedre for britene enn for oss, for de har et monarki som gjør at folk føler seg samlet og hevet over politiske bikkjeslagsmål. Det har ikke vi», skriver en spaltist i New York Times.

Tonen er melankolsk.

Han understreker sitt poeng med å sitere en brite som vet hva han snakker om:

«Joda», sier Chris Patten, «det hjelper å ha noen som står over politikken og kan samle folket».

Chris Patten (Lord Patten of Barnes, som han heter nå), er en garvet aktør fra Tory, som hadde sin storhetstid da det ennå var en viss orden på det konservative partiet. Det kan det vanskelig sies å ha vært siden folkeavstemningen om EU i 2016. Etter Brexit er den politiske scenen forvandlet til en sirkus-manesje med de underligste artister – fra den evige agitator med sarkastisk smil og munnen full av reklamegjorte spissformuleringer, Nigel Farage, til paraden av konservative ledere med varierende legning for klovneri: Theresa May som aldri greide å bli tatt alvorlig, via Boris Johnson, som la sin sjel i å fremstå som en fullblods tulling i 10, Downing Street og greide det overaskende bra, til Liz Truss som snublet i frasparket og ramlet på nesa ut til høyre etter historiens korteste stunt som statsminister.

MIDT OPPE I dette kaoset gikk monarken over alle monarker, Elisabeth II, hen og døde, og sønnen, som hadde levd et langt og omdiskutert liv i skyggene, ble salvet med kronen lett på snei. Det så litt rart ut, men monarkiet ble ført videre uten pause, og britene fikk beholde trygghetsfølelsen som gjorde livet levelig, tross lite respektinngytende politiske lederskap.

Slik er det ikke i Amerikas Forente Stater, USA. Der syder det politiske rom av vold, trusler, enøyd fanatisme og fordømmelse, underlagt en heltedyrkelse som får de villeste tegneserier til å blekne. Det finnes ingen overordnet makt som kan gi amerikanerne et åndelig tilfluktsrom eller en uangripelig symbolskikkelse å se opp til.

JEG SKJØNNER hva den amerikanske spaltisten snakker om.

For noen år siden skrev jeg en bok om kong Haralds spesielle måte å forvalte sitt kongelige kall på, «Konge for sin tid». Konklusjonen var at han gir nordmenn en grunnfestet følelse av å høre til, uansett bakgrunn, hudfarge, religion eller legning. Hans oppriktige empati, enkle ord og fravær av pompøsitet, gjør at alle kan kjenne seg igjen i ham. Føyer vi til den evige undertonen av ustoppelig humor, ser vi klart hvordan han skaper et eget univers for nordmenns selvforståelse. Det hever velgerne over den slitsomme og ofte desillusjonerende politiske hverdagen.

Norge har ikke opplevd så mye vondt og rart som USA og UK, men har sannelig hatt sitt å stri med i det siste. Den politiske troverdigheten vakler under et ustanselig bombardement av avsløringer: regjeringsmedlemmer som bruker velgernes tillit til å berike seg selv med uetisk aksjehandel, folkevalgtes svindel med bostøtte og kjøregodtgjørelser, en statsråd som gir særfordeler til familie og venner, og – ikke minst – en tidligere statsminister som systematisk ble ført bak lyset av sin egen aksje-handlende mann mens hun var landets regjeringssjef.

Det kan vanskelig kalles en politisk normaltilstand. Fint da å vite at det finnes et nivå av autoritet som kan gi slitne sinn et sted å hvile, og slippe å føle seg tvunget til enten å forsvare eller angripe noe.

DEN AMERIKANSKE monarkisten hadde ikke vært amerikaner om han ikke tenkte på pengeverdien. Det koster noen kroner å holde de europeiske kongehusene gående, men statskassene tjener dem fort inn igjen. Konger og dronninger er bra for turisme og næringsliv, og jobben de gjør i diplomatiet er verdt sitt. Når ledende politikere har rufset til pelsen og strøket andre lands ledere mot hårene, glatter monarkene dem lett ut igjen, for alle synes det er stas å møte kongelige, og da blir politisk misnøye lett borte.

En britisk filosof slo en gang fast at monarkiet har sin uvurderlige verdi i at det «gir demokratiet en helt egen dimensjon ved å føre en annen makt enn den politiske inn i demokratiet».

Arminka Helic, en jugoslavisk statsviter som ble britisk statsborger da hun var 24 år og senere adlet, slår fast at konger og dronninger ikke har reell politisk makt, men spiller fint på lag med de valgte lederne: «De blir en naturlig integrert del av den myke maktens strategi», sier hun, og legger til at hun føler det som de kongelige «er den familien vi alle hører hjemme i, uansett hvor vi kommer fra».

DEN SISTE setningen er interessant, fordi den fanger opp akkurat den følelsen kong Harald tente med sin berømte tale i Slottsparken i 2016: «Nordmenn er også innvandrere fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria … Det vi kaller hjem er der hjertet vårt er … Med andre ord: Norge er dere, Norge er oss».

Så, for å si det enkelt: det er ikke vanskelig å forstå drømmen om monarkiets samlende kraft. Det er ikke akkurat slike toner amerikanerne blir fylt med, slik frontene gnistrer mot hverandre i dagens politiske landskap.