Guds tre ansikter

BANALE oppfatninger om venn og fiende er rokket i grunnvollene.

Ingen israeler har sovet rolig siden lørdag. 7. oktober.

De er rystet i sjelens innerste av de «hellige» krigerne som stormet inn og myrdet alle på sin vei, babyer, gamle, kvinner og menn, uten motstand. Gode israelere frykter for sin sårbare nasjons fremtid, og tenker med forferdelse på hva de selv vil komme til å gjøre med uskyldige palestinere når hevnens sverd blir hevet til hugg.

Samtidig kjenner mange et sydende raseri, rettet mot sin egen politiske ledelse.

David Horowitz i «News of Israel» skrev i går at han «raser mot Benjamin Netanyahu, en kunnskapsrik, selvsikker og utrettelig politiker som har tilbragt år med systematisk å rive vår sårbare samfunnsstruktur i stykker».

«Jeg raser mot de arrogante, rasistiske og inkompetente individene som Netanyahu har gitt makt og myndighet», de som det siste halvåret har hisset nasjonen til hat, og forgiftet det allerede betente forholdet til palestinerne, de som har «omskapt judaismen til et instrument for politisk splittelse».

Netanyahu fremstiller seg som en samlende politisk leder i krig. Han erklærer at «vi står alle samlet» – som om det var hans fortjeneste. Det er en grov tilsnikelse. «Likevel håper jeg at han har rett, og at samholdet vil vise seg dypt og varig», skriver Horowitz.

FOR mange år siden satt jeg ved frokost-bordet på Hotel Jerusalem da Buss 14. ble sprengt av en selvmordsbomber et kvartal unna. Det var som den massive gamle steinbygningen flyttet seg på sokkelen, kopper og kar falt ned, fikenmarmelade og hummus skalv i sine skåler. Jeg løp ut på en scene av grusom død. Lukten av krutt, blod, diesel og ekskrementer fylte luften. Menn i gule vester samlet biter av lik med pinsett fra gate, fortau og vegger for å gi ofrene religiøs begravelse. Ambulansefolk, reportere og politi løp i beina på hverandre.

Gjerningsmannen var en 23 år gammel palestiner, han hadde meldt seg som selvmordsaksjonist, og var trenet av Al Aqsa-brigadens eksperter. Hans kone ventet deres andre barn. Sikkerhetsvakter hadde gått gjennom bussen i rutinemessig jakt på mistenkelige personer. De hadde bare sett en ung mann i full harmoni med seg selv.

Den frivillige martyren trakk i utløseren da bussen svingte inn i King David Street. I hans hode var han på strak kurs til paradiset. Eksplosjonen drepte ham selv og åtte andre øyeblikkelig, såret 72 andre. Mange var avgangselever på et gymnas like ved.

KVELDEN etter satt jeg med et par europeere og en palestiner fra Vestbredden på kafe.

«Det måtte skje», sa Yahya, palestineren, «og det vil skje igjen. Vi ble fordrevet med falske løfter i 1948 og blir ydmyket igjen og igjen. Planer, avtaler, løfter og politiske prosjekter blir forrådt, ord og forsikringer blåser som støv over ørkenen, våre håp blekner, vår tro visner. For hver dag blir palestinernes liv og fremtidsutsikter innskrenket med rå makt. Bare religionen gir et rom for utløp for hatet; mange unge ser veien til lykken i å gi sitt liv i kampen. Håpløsheten gjør at de tror på det Koranen sier om martyrenes paradis».

Jeg hadde hørt det før, om og om igjen, og kunne ikke – og kan ikke – la være å spørre meg selv om hvordan en rasjonell israelsk stat, formelt bygget på humanistiske og demokratiske idealer, kan tillate å la løpende provokasjoner undergrave freden i en evig, nedadgående spiral?

En av Israels store forfattere, Amos Oz, advarte en britisk kollega på slutten av 1970-tallet: «Ikke ha for store forventninger til Israel. Du blir skuffet. En dag vil vi begynne å oppføre oss som det vi er: et land i Midt-Østen».

Det er en setning som ikke lar seg glemme.

ANGREPET lørdag 7. oktober 2023 var profesjonelt og grundig innøvd, og ble langt på vei dyrisk i sin form. For hva slags mennesker halshugger babyer, myrder uten hensyn, voldtar, bortfører barn og gamle i rullestol – i sin egen guds navn?

Aksjonen har fått mange utenfor Israel til å vakle i egne holdninger. Jeg skrev en bloggtekst om massakren for noen dager siden, og fikk fort reaksjoner fra lesere som trengte å snakke, også fra langt oppe i det politiske hierarki. Hamas som sto bak aksjonen med ayatollah-regimet i Iran i ryggen (må vi tro), er en ren terrororganisasjon med forankring i dogmatisk islam og blind gudstro, hva vi enn måtte velge å kalle den av innenrikspolitiske hensyn.

USA HAR erklært uforbeholden støtte til Israel. Det gir moralsk støtte og legitimitet til det tverrpolitiske krigskabinettet med Benjamin Netanyahu i spissen.

Men kritikerne ser bare den amerikanske støtten som en allianse av likesinnete, og sier at det er den jødiske lobbyen som styrer amerikansk politikk. Den har nok innflytelse, men langt fra så mye som noen påstår. Den store sekulære jødiske befolkningen i USA hører overhodet ikke hjemme i dette bildet.

Mye mer avgjørende er den veldige horden av evangeliske kristne i USA. De utgjør mellom 90 og 100 millioner mennesker, og er en velgermasse ingen politiker kan legge seg ut med.

De lavkirkelige kristne samfunnene, fra Pinsemenigheten til Jehovas vitner, Siste Dagers hellige og enda mer karismatiske bevegelser, holder seg blindt til egne Bibel-fortolkninger. De tolker Det gamle Testamentet med enøyd fanatisme, og tror fullt og fast at det lovede land må være befolket med bare Guds «utvalgte folk», jødene, før Messias kan komme tilbake og frelse verden.

Derfor pøser de penger inn i bygging av nye, ortodokse jødiske bosettinger på Vestbredden, befolket med troende som ikke godtar at palestinerne eksisterer. Baruch Goldstein, den amerikanske legen som skjøt 39 muslimer i bønn i Hebron «på ordre fra Gud» i 1994 kom fra en av disse bosettingene. Der er han også begravet, og der blir han tilbedt som en hellig martyr den dag i dag.

Dette er de stadig sterkere støttespillerne for det David Horowitz i går beskrev som de «arrogante, rasistiske og inkompetente individene» i Benjamin Netanyahus regjering.

GUD er altså den flammende kraft og inspirator på alle fronter. Jeg vil tro han sitter i sin himmel og rister sørgmodig på hodet. Menneskets himmelropende forskjellige måter å tolke hans vilje på, må forekomme ham ganske frustrerende.