Moralen som råtner på rot
«JEG ER BEKYMRET OVER dagens presse og hva det har å si for demokratiet», skriver Margaret Sullivan i The Guardian.
Hei, hei! Velkommen i klubben, sier jeg.
Dette har vi sett komme siden Thatcher og Murdoch omfavnet hverandre på midten av 80-tallet. Maggie fjernet prinsipper for eierskap i media, og ryddet vei for alminnelige investorer, altså disse som bare drives av trangen til å bli rikere i morgen enn de var i går og bryr seg katten i prinsipper og idealer.
Det satte snart preg på hele det europeiske pressebildet. Vesentlighetskriteriene ble børstet under teppet, redaksjonsstabene ble kuttet, «storyer som selger» kvalte seriøst stoff. Analytisk journalistikk kostet penger, kjendis-stoff kostet ingenting og gir stor fortjeneste. Leser-klikk ble avgjørende, journalistisk kvalitet mer og mer underordnet.
Samtidig fikk reklamen frie hender. Gamle grenser forsvant. Det ble fritt frem for alskens metoder. Reklame har ett grunnleggende motiv, nemlig å få folk til å kjøpe ting de ikke vil ha, og så oppdra dem til å tro at «kjøpefest» er livets mål og mening. Ansvarsløsheten fylte rommet.
SLIK RÅTNET MORALEN STILLE PÅ ROT. «Menneskeverd er nå erstattet av markedsverdi som politisk ideal», sukket en klok debattant på slutten av 1990-tallet.
SNART FANT PENGETJENERBRANSJEN AT det var lurt å fikse på frynsete fasader. Samvittighetsløse konstruktører av edle motiver der alt annet enn edle motiver dominerte, ble etterspurt. De tjente absurd med penger. Sagt med rene ord ble det veldig lønnsomt å ljuge, og særlig ljuge slik at ingen skulle se at alt var bare ljug.
Desinformasjon og løgner fikk flyte fritt gjennom sosiale medier. Et fenomen kalt «influensere» kom på banen – først unge kvinner med kunstige vipper, kunstige lepper og kunstige pupper, men ekte vesker. De utmerket seg ved en grenseløs selvopptatthet og gjorde seg til symboler på diskutable idealer. Og de ble grovt betalt av kyniske produsenter. Snart fikk de følge av minst like egosentriske og jålete unge menn. Alle fikk flokker av ukritiske følgere, som villig vekk lot seg hjernevaske.
Alt føyde seg sammen. Pressens og medienes kvalitet og troverdighet slo sprekker og krakelerte, sakte og nådeløst, og forståelsen av demokratiske idealer med den.
NOEN HOLDT SKANSEN. Kvalitetsaviser som The Guardian, Financial Times, Le Monde, Süd-Deutsche Zeitung, New York Times (blant mange andre), hviler godt på grunnleggende verdier. Det samme gjør norske aviser som Dagens Næringsliv, de fleste store distriktsavisene, og – jeg hadde nær sagt – Aftenposten. Avisen har noen av verdens skarpeste kommentatorer i sin stab, og du kan stort sett stole på at det journalistiske fotarbeidet er redelig nok til at det går an å tro på det.
Men jeg hoppet i stolen da avisen presenterte en story om en pornostjerne som ville sette rekord ved å ligge med hundre menn på en dag. Den var utstyrt med vignetten «Kulturanalyse». Det var vel fordi det var føyd til en setning om at damen gråt litt etterpå. Senere ble vignetten byttet ut med «Nyhetsanalyse» uten at det gjorde noen forskjell. Den var skrevet omtrent så lite analytisk som en leksikalsk fotnote om at griser spiser mye mat.
DEN UANSVARLIGE LØGNEN vil få luft under vingene igjen med Trump. Facebook kastet ham ut for urent trav i 2020, men nå slikker grunnleggeren, Mark Zuckerberg, skamløst hans fot, og fjerner mekanismen for faktasjekk og sannhetskontroll.
Jeg må medgi at jeg koste meg fordervet da jeg så den reaksjonære dommedagsprofeten Steve Bannon gyve løs på Elon Musk med dødsforakt forleden. «Mannen er ond», sa Bannon.
Det er første gang jeg har vært enig med ham.
Nå sitter jeg her med et herlig indre bilde av to fryktelige troll som snøftende og gryntende prøver å drepe hverandre i underverdenens mørke festsal.
Ganske underholdende. Men det hjelper jo lite.