«Kissin’ arse and lickin’ spit»
LIVETS slubberter ender ofte som helter når de kommer til makt og velstand. Jeg har en bra samling eksempler på folk som først ble fnyst av, men fikk sole seg i glanspolert beundring fra tidligere kritikere når de bare ble rike nok.
The Guardian skriver om hurven av internasjonale ledere, politikere, bedriftsledere, til og med journalister, som har kommet krypende for å kysse Donald Trumps ring etter valget.
På Mar-a-Lago i Florida forleden, spilte Trump av en sang som fengslete aksjonister fra stormen på Kongressen har laget på cella: «Justice for all», komponert som en parafrase over den amerikanske nasjonalsangen. Et utvalg prominente gjester lyttet andektig.
En av dem var Mark Zuckerman, Facebooks milliardær-grunnlegger. Trump ble bannlyst fra Facebook etter angrepet på amerikansk demokrati 6. januar 2021. Nå sto Zuckerman med høyre hånd over hjertet og lyttet med ærbødig mine til hymnen som lovpriser angrepet.
FLERE ANALYTIKERE SLÅR FAST AT de som kryper i «Great Capitulation» er drevet av grådighet, frykt for Trumps irrasjonelle utfall, og en følelse av at det fra nå av er nytteløst å yte motstand. De skyller moralen ned i do.
Tara Setmayer, en gang informasjonsdirektør for republikanerne på Capitol Hill, mener prominente motstandere er bedøvet av valgseieren, og flokker seg rundt ham for å flagge sin blinde lojalitet, langt på vei i panikk.
TRUMP ER DEN FØRSTE president i USA som er dømt som kriminell, og har vidt og bredt hatt status som politisk paria. For få år siden stanset store konserner pengestrømmen til republikanske Kongress-representanter som ville føye Trump og erklære valgresultatet fra 2020 ugyldig.
Men så blir altså det latterliggjorte mennesket president igjen, og hittil helligholdte idealer om et fritt og rettferdig demokrati skyves skamløst ut i mørket.
TRUMP HAR MERKET seg dette: «I den første presidentperioden min ble jeg angrepet av alle. Nå vil plutselig alle være min venn. Jeg vet ikke, jeg. Personligheten min har kanskje forandret seg. Eller noe …?», sa han på sin første pressekonferanse etter valget.
Heather Cox Richardson, historiker og spaltist, skrev at pressekonferansen forløp som alle Trumps opptredener, en samling «selvopptatte rop om oppmerksomhet, bygget på en blanding av trusler og løgn, uten synlig forståelse for hva de aktuelle spørsmålene faktisk gjelder». Usikkerheten han blåser liv i på denne måten, er nøkkelen til makt. Trump holder verden ute av balanse og fokuserer oppmerksomheten om seg selv og alt det trøbbel han har i ermet for den. Det skremmer folk til underdanighet.
JEG HADDE I MANGE ÅR en vitsetegning fra «The New Yorker» hengende på kontoret mitt. To business-fyrer treffer hverandre i et party, den ene sier «How goes?» Den andre svarer: «Oh, you know – same shit, kissin’ arse and lickin’ spit».
Sånn er det. Moral er et relativt begrep, og vi vet det; historien renner over av eksempler. Men særlig oppløftende er det ikke.