Hva er det med oss …?

ER DET selvforherligelse? Intellektuell dovenskap? Angst? Eller er det et grunnfjell av ubevisst mindreverdighetsfølelse som bærer verket – til syvende og sist?

Vi må jo spørre, for nå er det faktisk et halvt århundre pluss to år, siden folket første gang sa nei til EU (EF som det het den gangen), og motstandernes tanke og tale er aldeles som da – nesten helt lik, faktisk, i ånd og bokstav.

Sånn er det ikke med verden. Den er blitt en annen. Men det ser altså ikke ut til å spille den ringeste rolle for nordmenn. Debatten fanger ikke opp forandringene (antagelig fordi det ikke er noen debatt), og argumentene får dundre videre på fortidens skinneganger.

PÅ «NEI TIL EU»s hjemmeside er det en tegning av en liten fisk som er i ferd med å bli spist av en hval. Fisken svømmer trøstig rett inn i gapet, mens den tenker at «Klart vi må inn for å påvirke».

Budskapet spiller skamløst på allmenn historieløshet, og er rent retorisk vrøvl. Det går ut på at små land mister styringen. Det faktiske forholdet er motsatt. EU er innrettet for å holde stormaktene i sjakk. Spillereglene blir bestemt i fellesskap. Alle medlemsland snakker med samme stemme.

Eller – er det virkelig noen som tror at alle de nye medlemslandene og de mange som venter på tur, gjør det for å utslette seg selv? M.a.o. at de er drevet av en ubendig trang til å bli med i en kult for nasjonalt selvmord?

Eller – kan de ha forstått noe de norske motstanderne nekter å innse?

JEG VAR GANSKE fersk fra London School of Economics da jeg ble hanket inn for å drive valgkamp i Norges Industriforbund i 1972. Det ble en nedtur. De høye herrer i det økonomiske toppsjikt dikterte formen: «Ikke snakk om filosofi og ideer og historie. Folk skjønner ikke sånt. Si at Norge går konkurs hvis vi ikke blir medlem. Det vil gjøre susen».

Salige enfold! Ingen ble overbevist. Tvert imot. Motstanden var størst i direktørenes egen bakhage, de store industrisentrene. Flertallet av velgerne kom til å se Fellesskapet som en klubb for kapitalister med profitt som trosbekjennelse. De færreste fikk danne seg et bilde av hva det faktisk dreide seg om og hvilke ideer som drev verket. Det ble kvalt av banal materialisme.

UNDER FØRSTE verdenskrig hadde den gamle imperiale verdensorden brutt sammen, og mangelen på robust internasjonal orden førte verden lukt ut i den neste. Opp av de rykende krigsruinene i 1945 steg så visjonen om et europeisk skjebnefellesskap, og i løpet av de første fem fredsårene fikk den form og substans.

Målet var et system der små og store nasjoner skulle styre Europa mot fred og trygghet sammen. Det var ikke nok at regjeringer lovet å være snille og hyggelige. De måtte forplikte seg gjennom gjensidig avhengighet og likeverdighet.

Og det gjorde de. Først kom Kull- og Stålunionen, og så gikk det videre i full fart – mye i berg- og dalbane-mønster, oppturer og nedturer, men fremover.

ANDRE GANG Norge sa nei, var i 1994. Da var forholdene helt annerledes enn forrige gang. EF var blitt EU med helt ny dynamikk. Berlin-muren var borte. Østerrike, Sverige og Finland meldte seg inn. Praktisk talt alle landene i den gamle Østblokken sto i kø for å bli med. De skjønte at muligheten for å sette beina under seg som frie nasjoner var uløselig knyttet til utviklingen i Europa. De ville være med å forme den for å sikre seg.

Men flertallet i Norge ville ikke det. Motstanderne hadde blåst liv i gårsdagens rosemalte argumenter, uten å ta høyde for at verden var blitt en annen. Mange lot seg lure og ble revet sløvt med. De visste ikke bedre. Det hadde jo ikke vært noen debatt.

OM IKKE LENGE kommer en ny utredning om EØS-avtalen. Den vil si det vi alle vet, nemlig at Norge (tross rabalderet i to folkeavstemninger) er blitt EUs lydigste medlem, med fri adgang til det indre marked, men uten innflytelse. Bra for næringslivet – trist og svært pinlig for demokratiet.

I god norsk tradisjon kan ordningen bli sett som en myk pute man rolig kan sove videre på. Jeg vil tro den politiske ledelsen nå har et påtrengende ansvar for å unngå det. For om premissene var endret i 1994, så har verden seilt inn i en helt ny tilstand i dag. Morgendagen er brått blitt formørket av uro og dyp usikkerhet. EU-landene forbereder seg på alle plan. Freden er truet.

ER DET, MON TRO, på tide at Norge begynner å se seg selv som det det er, nemlig et land i Europa? Det krever en ærlig debatt, der de som er gitt ansvaret for nasjonens trygghet sier hvordan det faktisk står til.

Erfaringene får meg til å se mørkt på mulighetene. Den europeiske virkeligheten har ikke hatt en naturlig plass i det offentlige ordskiftet i Norge siden 1972. Kampen den gang var opprivende. Den gamle LO-sjefen Yngve Haagensen mente spørsmålet var blitt en verkebyll, så betent at det endte med full politisk unntakstilstand. Slik har det vært siden.

Til denne dag har taktiske hensyn kvalt mulighetene for en redelig politisk debatt. Virkeligheten er gjort til gissel for å holde skjøre samlingsregjeringer ved makten.

JEG TAR NEPPE for hardt i om jeg sier det begynner å bli ganske skummelt.