Gud og EVA (= sant)

PÅ DENNE DAG er det fint å få sagt at Eva gjorde mer enn å innstifte arvesynden. Hun hadde en viktigere rolle i Skaperverket enn det kristen teologi gir inntrykk av. En rabbiner med skjegg og glimt i øyet ga meg den andre versjonen i Jerusalem en gang. Og rabbinere vet hva de snakker om: jødedommen er tømret på Det gamle Testamentet.

SLIK VAR RABBINERENS utgave: Herren hadde gjort unna hovedjobben, hadde skapt himmel og jord, planter og dyr, og alt var fint – burde i hvert fall vært det, mente englene hans, men nå så de, med en viss uro, at Herren ennå var rastløs. Det var noe han ikke var fornøyd med.

Etter en stund fant han på å sette enda en skapning inn i systemet, en som gikk på to bein og fikk navnet Adam. Greit nok, i og for seg, men Adam var nok bare et røft førsteutkast, for Herren fortsatte å gruble. Noe større var i gjære.

Så en dag smilte han bredt. Han hadde funnet løsningen. Resolutt grep han tak i Adam som ruslet rundt og nøt livet, brakk av ett av hans ribbein, og dermed – i et blaff av lys – sto plutselig Eva der, kvinnen. Skaperverket var fullført.

VEL, KANSKJE IKKE helt … og nå nærmer vi oss kjernen i historien:

Herren snakker mye med Eva. De blir fortrolige, de to, forstår hverandre. Alt er lagt til rette for henne og Adam, paradiset gir dem alt de trenger. Trærne bugner, all frukt er alltid moden, det vil aldri være konflikter – kort sagt: i Paradis er alt bare godt.

«Men», legger Herren til, og nå skifter han tonefall, «det er en betingelse for at dere skal få leve evig her, en eneste ting jeg krever av deg: du må aldri stille kritiske spørsmål, ikke tvile på noe, aldri gjøre annet enn å vise full tillit til skaperverket. For å si det symbolsk: du må aldri spise frukten av Kunnskapens Tre. Skjønner?» Han er alvorlig.

Eva ser lenge på ham. «Aldri», spør hun nølende.
«Må jeg godta alt som det er, alltid …?»

«Ja, det er mitt bud».

Da går Eva inn mellom trærne med bøyd hode. Hun grubler, og har det ikke lett.

SÅ MØTER HUN HERREN igjen. Besluttsom. «Jeg er takknemlig», sier hun, «for alt du gir meg. Men jeg må bare beklage – jeg kan ikke love å godta alt rundt meg uten kritiske motforestillinger. Jeg kjenner det på meg. Det er umulig å la være å gruble over meningen med det ene og rettferdigheten i det andre. Jeg kan simpelthen ikke love å gjøre det du forlanger».

Herren snur ansiktet bort så hun ikke skal se at han smiler. Hun har reagert akkurat som han håpet.

Men han sier: «Da er det ikke annet å gjøre, jeg må vise deg og Adam bort fra Paradiset. Dere kan ikke bli her. Du må gå ut gjennom porten og vite at du ikke kan vende tilbake. Fra nå av må du lære å forstå deg selv, dine gode og dårlige sider, selv avgjøre hva som er den riktige vei. Jeg kan hjelpe deg, være der for deg når du trenger meg. Men ikke alltid, og husk: det blir deg og deg alene som selv må avgjøre hva som er riktig og hva som er galt heretter».

Eva retter ryggen og ser ham rett inn i øynene. Hun vet hva hun må gjøre. Så tar hun sin (antagelig litt forfjamsete) mann i hånden, og går. Herren roper etter henne: «Vent litt, ta med deg en fiken fra Kunnskapens Tre. Den kan gjøre deg klok. Det får du god bruk for fremover».

Han vinker. Hun vinker. Hun går, snur seg, vinker igjen. Det er litt melankolsk det hele. Men hun gjør det hun må, og Herren er fornøyd. Det var nettopp dette han ville skulle skje.

SLIK VAR ALTSÅ rabbinerens forklaring: Skaperen hadde fullført verket ved å sette den eneste selvstendig tenkende skapning i skaperverket ut i livet. Mennesket skulle fra nå av drive verket videre selv, med frihet og ansvar for selv å finne meningen med det hele. Det er menneskets lodd og utfordring.

Ganske tankevekkende – syns nå jeg, da …