Den fødte jeger
HØSTJAKTEN ER rett utenfor stuedøren. Det får meg til å tenke. På en jakthistorie. Vel, jakt og jakt.
EN GANG HADDE vi en dachs. Det var en familiehund, elsket av to små jenter, og sett som en berikende kuriositet av oss to voksne. Den var strihåret, strisinnet, direkte etterkommer etter en stamme fryktløse rådyrjegere med pokaler og medaljer og diplomer i bøtter og spann. Hun hadde et sterkt utviklet ego. Andre hunder merket det og vek unna.
Vår dachs het Kirra. Hun var sjelfull og munter, og jeg skrøt fælt av hennes fine aner når noen ville høre. Hun likte det.
Det var bare det at Kirra aldri hadde fått utløp for sine aristokratiske jeger-gener. Jeg, hennes herre og hersker, er nemlig ikke mye til jeger (for å si det mildt).
Men vi gikk endeløse turer i skog og fjell, og Kirra jaget alltid som en tussete, høyt og lavt, i rasende fart – bare at hun aldri ante hva hun jaktet på. Ved turens slutt hendte det hun satte inn dødsstøtet mot en veltet gran, knurret og beit og sto på til jaktobjektet kunne defineres som nedlagt.
SÅ VILLE DET seg slik en dag utpå høsten et år, at to gode venner sa til meg at: «Søndag, du, da drar vi på rådyrjakt, hva? Du har jo verdens beste bikkje. Dette blir stort». Jeg svelget og smilte og var for feig til å si nei, så søndag morgen før hanegal, dro vi av sted. De hadde rettigheter i et terreng øst mot svenskegrensen. Underveis ble det fortalt barske jakthistorier.
Vi kjørte inn på en bulket skogsvei, stanset og satte i gang. Kirra hadde for lengst ant at noe stort var i vente, hun trippet i rastløs aggresjon og pep utålmodig, og da vi stanset og åpnet døren kastet hun seg ut som en løve.
Men, så var det slik at det hadde snødd litt, et tynt, hvitt lag dekket skogbunnen. Det ble overraskende kaldt under hundepotene. Kirra bråstoppet, så ned – og hoppet rett inn i bilen igjen. Der krøllet hun seg sammen og sa med sitt dypeste hundeblikk: «Gå dere, jeg venter her, jeg».
Vel, vi fikk henne ut, ladet børsene, satte sikringen på og gikk i formasjon innover, tre mann i bredden med ti meters mellomrom og hunden i sikksakk foran. Det vil si: hun skulle jaget i sikksakk foran, men hun gjorde ikke det, hun fløy i alle retninger, helt uten mål og mening. Det krydde av rådyrspor rundt oss, ganske ferske. Hun tente på lukten og instinktene slo gnister. Men det ble en energi uten retning. Jeg følte at dyrene sto gjemt bak trestammer og fniste av denne bikkja som lignet en middagspølse med rakett i rompa.
ETTER NOEN TIMER rastet vi, gjorde opp ild, kokte kaffe og spiste niste.
Da var det Kirra fant sitt objekt, en veldig rot fra et veltet furutre. Hun gikk mot det med reist bust, senket hode, snerrende, med flekkete tenner, og vel to meter unna gjorde hun et vilt byks fremover, med et hyl, satte tennene i roten, knurret, beit, rev og slet, i voldsomt tempo.
Etter omtrent tjue minutter erklærte hun seg som slagets vinner, og roten for nedkjempet og død. Men da var hun til gjengjeld så utslitt at hun ikke greide å stå på beina. Hun peste som et damplokomotiv i motbakke.
Det endte med at jeg måtte putte bikkja i sekken. Der satt hun, med hodet og forlabbene over kanten og så seg fornøyd rundt hele veien tilbake, som en turist på busstur – antagelig til enda større fryd for de usynlige rådyrene som fulgte retretten fra skogkanten.
DAGEN ETTER FLØY jeg til Genève. Jeg skulle dekke et internasjonalt møte. Før det begynte, satt jeg i en frodig park og ventet. I en innhegning midt i gikk en flokk rådyr, vakre, sårbare, følsomme. De været ut i luften, vandret grasiøst rundt på sine lange tynne bein – og vekket følelser.
Jeg vet ikke om jeg er spesielt religiøs, men jeg husker jeg sendte en takk opp i det høye – en oppriktig takk for at Kirra ikke ante hva hun gjorde da det var ventet – av mine jeger-venner – at hun skulle finne rådyr og jage dem frem foran børsepipene våre.