Et amatørkokkeliv
VI STÅR PÅ, feirer Jesus med mat til vi revner … kjøtt og pølse, flesk og koteletter, salt og gravet, røkt og grillet. Og dram. En dag for mange år siden ringte Dagbladet, en enquête: Hva ville jeg servere til julemiddag med et utvalg gode venner? Jeg kremtet, fniste fjollet, og sa som sant var at jeg ikke hadde den blekeste anelse. Men de kunne få min oppskrift på kokt egg – om de ville? De ville ikke. Gudskjelov. Jeg var ikke sikker på hvordan man koker egg heller.
Min mor ga meg ikke mye kulinarisk selvtillit. En gang hørte jeg henne si: «Christian? Hå nei, du, … han vet ikke en gang hvilken side han skal smøre brødskiven på hvis han skulle finne på å lage seg et smørrebrød, noe han aldri ville drømme om å gjøre».
MEN TIDEN GÅR, ting skjer, og da jeg var blitt ung far til to fikk jeg det for meg at jeg skulle steke ribbe til jul. Drømmen om knasing av sprøtt svor mellom tennene drev verket.
«Full guffe», tenkte jeg, og skrudde grillen opp på 300. Brannalarmen gikk. Lukten ble ikke borte før utpå våren. Kjøttet lignet trekull. Svineribbe som ser ut som trekull, smaker – akkurat, trekull. Barna hadde det gøy. Min milde frue så på med en samkokt blanding av resignasjon og medlidenhet og stekte en kalkun.
MEN SOM SAGT: ting skjer, og en dag ble jeg bedt med inn i et program som heter «Fire stjerners middag» – en storsatsing på TV-seriefronten med overdådige seer-tall. Jeg ble satt i team med to stand-up komikere og en Stortingspolitiker som ikke lenge etter gikk hen og ble utenriksminister.
Med mer hjelp fra min franske kjæreste enn jeg tror reglene tillater, klekket jeg ut en konkurransemeny med laksemousse, langtidsstekt lammecarré, og noe jeg kalte chocolat fondant, fordi det hørtes så fint ut, men som helt enkelt var sjokoladekake med bringebærsaus.
Og vil du tro? Jeg vant! Vel, i mitt team, da. De tre andre på laget mente at min var den beste av de fire middagene vi hadde laget til hverandre.
Selvtilliten hevet seg som en bolledeig, og jeg ryddet plass for seierspokalen på peishyllen før jeg dro i vei til finalen i et gedigent fjernsynsstudio omskapt til gourmetkjøkken, eller omvendt, sammen med alle de andre team-vinnerne og massevis av tilskuere i studio. På direkten. Jeg måtte jo vinne. Mitt talent var bevist. Jeg hadde til og med begynt å spare til bart, sånn fransk, med oppsvingte tupper, helt Bocuse d’or, om dere forstår.
DET GIKK PÅ trynet. Min forrett denne gangen skulle være blåskjell i chorrizzo. En av programlederkokkene sa: «Blåskjell? Da bruker du vel hvitvin?» «Selvfølgelig» svarte jeg hovent, «en sancerre». Jeg er ikke sikker på hva sancerre er, men det lød fint. Jeg pøste på.
Skal jeg fortelle noe? Hvitvin i en gryte med blåskjell i chorrizzo er en total kulinarisk katastrofe. Det var så hinsides alt, at det fikk kokkedommerne til å se ut som svisker av bare forferdelses-grimaser. Nederlag en.
Hovedretten var igjen lammecarrée, med min berømte vinnersaus. Det er en oppskrift der du begynner med å smelte litt sukker og sper ut med balsamico-eddik.
Jeg gjorde som jeg pleier i livets store spill, jeg tok godt i. Altfor godt. Kokkedommerne smakte, en gang til, og en av dem sa: «Hva i alle kokke-hatters hellige navn er det dette skal forestille …? Er det et forsøk på dessert …?»
De så alvorlig på hverandre, og så lo de plutselig aldeles fryktelig. Av meg. Nederlag to.
MED NEDVENDT NEBB og hengende hale gikk jeg hjem og satte bøkene på plass på peishyllen. Der pokalen skulle stått. Selvtilliten skrudde seg ned av seg selv.
Men jeg gir meg jo ikke. Hver jul har jeg standhaftig prøvd meg på den nevnte svineribben igjen, og gått fra nederlag til nederlag … men så litt mindre nederlag. Helt til – ja, jeg tør nesten ikke si det, men nå har jeg fått det til! Svoren svulmer opp, sier puff, den blir gyllen i kuløren og sprø som den fineste marengs. Det er sant.
OM DET SKULLE være noen moral i dette, måtte det være at 1. hovmod står for fall, og 2. at øvelse gjør mester. Ikke noe nytt under solen, altså, men fint å huske i disse juletider. For julen skal pr definisjon stemme sinnet til ro og ettertenksomhet, ikke sant, og ikke bare, som jeg begynte med å si, være et etegilde, med kjøtt og pølse, flesk og koteletter. Og dram.