De knuste visjoners land

TRO MEG: DET ER vondt å se en visjon du har trodd helhjertet på bli vrengt om til det motsatte. Men sånn er det, det er ikke mulig å lukke øynene for at drømmen om Israel er i ferd med å bli skutt i senk – av israelerne. Holdningene som skapte sympati og støtte for den nye staten er trampet nådeløst under hælen av Benjamin Netanyahus regjering.

Det er den mest ekstreme i landets unge historie, og driver frem en utvikling som burde få noen og hver til å fryse på ryggen. Arrestordren på statsministeren og anklagene om krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, folkemord m.m., sier sitt. De kan ikke bagatelliseres. Den Internasjonale Straffedomstolen (ICC) bygger på nakne fakta.

Det er heller ikke tatt ut av luften når FNs granskere slår fast at regjeringen støtter etnisk rensning på Vestbredden. Åpningen av stadig større arealer for israelske bosettere har ført til at minst 100 palestinske landsbyer er helt eller delvis tømt og mange tusen drevet fra gård og grunn. Flere er drept, mange i fremprovoserte konfrontasjoner.

Vi vet at medlemmer av regjeringen åpent oppfordrer til vold. Amnesty International viser til tallrike konkrete aksjoner, der særlig sikkerhetsministeren, Itamar Ben-Gvir, er aktiv pådriver. Observatører fra FN forteller om militæravdelinger som har vært med på å drive ut palestinske familier, og samtidig beskyttet bosettere under deres angrep på sivile.

*

DET MEST urovekkende er at det ikke lenger er grunn til å tro at israelerne selv skal ta grep for å snu utviklingen. For ikke veldig lenge siden var det naturlig å vente at det humanistiske og demokratiske Israel skulle reise seg mot ekstremismen. Nå er det omvendt: ekstremistene ser ut il å ha radikalisert Israel.

Selv i innspurten mot valget i høst har ingen av Netanyahus utfordrere flagget at de vil bremse overgrepene og den viltvoksende bosettingen.

Holdningene henger naturlig nok sammen med den barbariske terroraksjonen 7. oktober 2023, da topptrente terrorister fra Hamas angrep et totalt intetanende israelsk sivilsamfunn, tok hundrevis av gisler, og voldtok, drepte for fote, kvinner og barn, gamle og unge, uten å møte motstand. Det skapte dype traumer. Ingen har rett til å lukke øynene for dette, ingen har rett til å kritisere myndighetenes reaksjoner.

Det er heller ingen grunn til kritikk mot at israelerne gjør hva de kan for å beskytte seg mot terrorismen. Den har vært en blodig realitet siden etableringen av staten i 1948.

Derimot er det grunn til å stille spørsmål ved årsakene til terrorismen, og – om vold på voldens egne premisser er en moralsk forsvarlig måte å nedkjempe den på. I samme åndedrag må ensidigheten i holdningen til palestinerne vurderes i lys av alminnelig menneskelighet. Har israelernes utrenskning av palestinere blitt til det samme som det de anklager palestinerne for, nemlig ren terrorisme?

Hamas arbeider for å utrydde den jødiske stat. Det er en terrororganisasjon med blod til langt opp over albuene, bakket opp av Irans hær og sykt antijødiske idelogi. Den er palestinsk, ja vel, men ikke representativ for flertallet av den palestinske befolkningen. Tvert imot: Hamas har aldri fått fotfeste på Vestbredden.

Det er grunn til å minne om dette, når Israel utroper hele den palestinske befolkningen som ansvarlig for massakren i oktober 2023.

DET ENESTE SOM kan stanse Netanyahus rabiate regjering, er massivt internasjonalt press under oppseilingen til valget den 23. oktober i år, skriver den franske storavisen Le Monde. Full boikott og kvelende sanksjoner er det som kan stanse den etniske rensingen, lite annet.

Le Monde er langt fra alene. Verden blir stadig tydeligere i sin fordømmelse av Israels politiske ledelse.

Men det spørs om det nytter. Israels viktigste støttespiller, USA, styres av en utilslørt korrupt og tydelig forstyrret president, med ambisjoner om å omgjøre sitt eget land til et diktatur. Det var samme kurs Israels regjering la ut på da den ble dannet i desember 2022 – bl.a. ved forsøkene på å tvinge domstolene inn under politisk kontroll. Tilsvarende krefter er på skremmende fremmarsj i mange demokratiske land.

*

FRA SISTE HALVPART av 1960-årene og langt inn i 1970-årene, arbeidet jeg sammen med Leo Eitinger om et nyhetsbrev som ville vise det sivile israelske samfunn, alt det som druknet i nyhetsstrømmen om krig og terror. Eitinger var professor og leder for Universitetets Psykiatriske Klinikk, og en av de mest kompromissløse humanister jeg har møtt.

Som det store flertall av nordmenn på den tiden, var jeg overbevist tilhenger av ideen om et trygt hjem for den jødiske nasjon. Hitlers industrielle utryddelse av seks millioner jøder under krigen satt brent inn i bevisstheten. Alle israelere jeg møtte, alt jeg så og hørte, tydet på at landet satte beina under seg som et demokratisk samfunn, bygget på respekt for menneskerettighetene.

Fra tidlig i 1980-årene begynte tvilen å snike seg inn, og tallrike reiser til Israel i tiårene som fulgte, styrket følelsen av at visjonene ble kvalt under en synlig forråelse av samfunnet.

NETANYAHUS REGJERING har drevet denne forråelsen til et nivå ingen hadde drømt om. Det er skuffende og bittert å se på – samtidig som det er vondt å måtte registrere at motkreftene ikke lenger har noe å stille opp med.