EU OG NORSK FØLELSESLIV

Å TRO AT et folkeflertall for EU kan vinnes med kald fornuft og saklighet må være en av vår tids mest virkelighetsfjerne illusjoner. I 1972 og 1994 sa de fleste nordmenn nei med hjerte, mage og en rungende, ytterst nyansert nasjonalfølelse.

Det vil skje igjen. Jeg vet noe om det der, for jeg har stått med begge beina midt oppe i det i litt over et halvt århundre. Det begynte med et smell i 1972, og har vært en vesentlig del av jobben min siden.

I 1972 var jeg nettopp tilbake etter noen år i London og ble head-huntet til Norges Industriforbund. Folkeavstemningen sto rett rundt hjørnet, og Industriforbundet var en slags hærfører for næringslivet. Jeg hadde lest politisk historie på LSE, og gledet meg til å skrive og snakke om Europavisjonen.

Men nei. Forbundets ledelse bestemte at alt fra oss skulle være kalde fakta, handle utelukkende om den økonomiske elendigheten utenfor EU, og rikdommen vi ville få del i innenfor. Intet annet.

«Filosofi og historie og ideologi vil vi ikke ha noe av, folk skjønner ikke sånt», sa de – antagelig fordi de ikke skjønte særlig av «sånt» selv heller. Politikerne valgte også en forsiktig vei, de regnet med at seieren var gitt. På Stortinget var praktisk talt alle for, de fleste trippet på sokkelesten utenom konfliktene.

RESULTATET VAR at rommet ble liggende åpent for nei-siden. Den kunne spille på følelsene uten hemninger, og lyktes over all måte. Folk trodde faktisk at norsk selvstendighet ville gå tapt for all evighet hvis vi ble medlem. En velskrivende katolsk prest proklamerte med dunder og brak at ja-folket var ute etter å selge arvesølvet bak ryggen på borgerne, og mange valgte å tro ham. De så tilhengerne som landssvikere og forrædere, og fiendskapet grodde som ugress.

Sakligheten tapte – følelsene vant, til sjokk og forferdelse for saklighetens forvaltere. Det samme skjedde i 1994, 22 år senere. Og det vil skje igjen.

Den dag i dag ser vi spenningen mellom fornuft og besettelse stå som skjelvende nordlys over debattens mørke himmel.

Den internasjonale situasjonen blir mer katastrofesvanger for hver dag. Situasjonen i Europa nærmest skriker etter solidaritet og samhold. NATOs ryggrad, USA, overlater til europeerne å ta vare på seg selv. I en krise vil ikke Norge kunne klare seg mange timene alene, men være eksistensielt avhengig av allianse.

Til tross for alt dette, er et flertall av nordmenn stadig standhaftig imot å ta del i det solidariske samspillet i Europa.

KAN DET SKYLDES unnvikenhet i vårt politiske lederskap? Foran siste valg erklærte både statsministeren og opposisjonslederen på Stortinget at Norges forhold til Europa ikke kunne bli et av hovedtemaene. Det var for komplisert og betent, de var redd det ville løsne en lavastrøm av meninger de ikke ville kunne hanskes med.

Det var en fallitt-erklæring. Det virket som de ikke stolte på egen evne til å lykkes på nasjonens følelses-arena. Det kan ha svekket dem selv – og folkets tillit til politikken.

*

DET er noe av det vi nå ser i Storbritannia. Den ene kommentator etter den andre i britisk presse skriver om en splittet nasjon, om politikere som har tråkket feil, og – særlig – hvordan britene har sluttet å snakke åpent sammen. Tradisjonen for aksept av andres meninger er infisert av gift som følge av at et ørlite flertall sa ja til å bryte med EU for ti år siden. I dag mener opp mot 70 pst av velgerne at Brexit var en alvorlig feil og vil tilbake.

De ti siste årene har britene hatt et unormalt stort antall statsministre, og ingen av dem har flyttet ut av 10, Downing Street med æren i behold. Nå har de fått enda en.

Statsministeren i 2016, konservative David Cameron, utlyste folkeavstemning for å overbevise de erkekonservative motstanderne i sitt eget parti om at folkeflertallet var for. Han ville sette kork på flommen av isolasjonistisk grynting fra overvintrede aristokrater som mentalt befant seg i Victoria-tiden og så Storbritannia høyt hevet over alt annet.

Selv var Cameron aldri i tvil om at fornuften ville seire. Han undervurderte med andre ord de nakne følelsers makt og kraft så det søkk under beina på ham.

Frontfiguren på nei-siden, Nigel Farage, høyrepopulist i særklasse, fikk sitt store øyeblikk.

Han var stort sett avbildet i kamelhårsfrakk med skinnbesetning, en halvtømt pint-o’-bitter i hånden og et halvt hånlig, halvt sarkastisk flir: «Den etablerte politikken er jo bare SÅ tåpelig, det vet vi jo alle».

Mange fant dette helt strålende i en tid da tilliten til den etablerte politikken var i ferd med å visne. Men de tok ham ikke alvorlig nok til å velge ham inn i Parlamentet. En folkeavstemning, derimot, var noe annet. Det ble en antatt ufarlig måte å luftet motviljen mot regjeringen på.

VED å holde seg for øynene, ørene og munnen, står den norske ledelsen i ferd med å trå i samme felle som Cameron.

Det er ikke hva vi burde vente. Politisk ledelse er ikke å vike unna potensielt vonde konflikter, men å stå opp for nasjonale utfordringer og interesser og få folk til å forstå.

Det handler altså ikke bare om å være opinionsledet, men like mye om å være opinionsledende.

Tilliten til demokratiet er i sakte glidefart ned the-slippery-slope. Vi bør få den på beina igjen før den blir enda mer markstukken av fremadstormende antidemokrater på ytterfløyene. Det hjelper ikke å hamre løs med saklighet og banal markedsføring. Vi trenger visjoner som trigger noe langt rikere enn bare den kalde fornuft.