DE MORBIDE KREFTENE

ER DET ET trekk i menneskets natur at vi aldri ser hvor vi går før vi plutselig ender et sted vi ikke vil være? Romerriket hadde neppe bestemt seg for å falle sammen, katastrofen som fulgte da Hitler ble forbundskansler kan umulig ha vært planlagt.

Og nå? Et økende antall analytikere mener vår kjente verdensorden er på rak vei ned the slippery slope – mot et sted og en skjebne ingen ønsker seg.

Professor Charles A. Kupchan ved Georgetown University siterer Antonio Gramsci, italiensk antifascist og aksjonist. Fra en fengselscelle i 1930 skrev Gramsci: «Krisen består i at det gamle dør, mens det nye ikke kan bli født. I dette interregnum kommer en veldig variasjon av morbide krefter til syne». Tiåret som fulgte, ble en av historiens mest skjebnetunge perioder.

– Dette, sier den amerikanske historikeren, er uttrykk for vår egen tid: verden er inne i samme interregnum. Den gamle orden dør, en ny er langt fra å ha blitt født, og morbide krefter får herje.

I DET FAGHISTORISKE tidsskriftet «Current History» viser Kupchan til at dype strukturelle endringer har tvunget vårt kjente internasjonale mønster inn i en krapp u-sving.

Etter Berlin-murens fall lanserte Clinton-administrasjonen en ny «demokratisk utvidelse». Den skulle styrke den liberale, regelbaserte vestlig kapitalismen som hadde seiret over kommunismen. Resten av de demokratiske landene fulgte opp, overbevist om at den frie kapitalismen ville sikre evig økonomisk vekst. Finansmarkedene este ut, og frihandel ble den nye Nordstjernen å manøvrere etter.

Ironien, sier Kupchan, er at denne politikken ikke førte til en demokratisk internasjonal orden, heller det motsatte. Den gikk i vranglås, og er nå hovedårsaken til at verden er på strak kurs inn i en krise. De morbide kreftene til Grasci er på rask marsj inn i manesjen.

POLITIKKEN SOM SKULLE regulere kapitalismen er systematisk underminert – av kapitalistene. Etter som nye entreprenører og kapitaleiere skamløst utnytter situasjonen for å skape formuer av ufattelig format for seg selv, har de folkevalgte politikernes makt og myndighet syknet hen. Regelverket som skulle holde utviklingen i tømme har visnet på egen rot.

Et bittelite mindretall er blitt sittende med en nærmest pervers andel av verdens samlete verdier, og middelklassen – kjernen i det som vokste frem av krigsruinene etter 1945 – er i ferd med å forsvinne. Indre strid mellom samfunnsgruppene er i rask utvikling, stadig mer utmagrete lavtlønnsarbeidere gjør åpent opprør mot det politiske establishment og penge-elitene, oppildnet av en viltvoksende flokk ekstreme populister.

GLOBALISERINGEN BLE HYLLET som historiens viktigste redskap for å skrumpe gapet mellom den rike og den fattige verden. I virkeligheten ble den et avgjørende bidrag til nedbrytingen av den gamle verdensorden og starten på en uventet ny – med Kina, India og Indonesia i første linje, velstående og selvsikre, båret frem av globaliseringen. Kina har f.eks. økt sin andel av verdens samlete brutto nasjonalprodukt, GNP, fra to til 22 prosent.

Så, hva man enn vil mene: historien gjentar seg. De mest høytflyvende ideene og visjonene om verdens frelse viser igjen sitt medfødte anlegg for å ende i grøfta.

DET SAMME GJELDER utvidelsen av NATO. Da den Kalde Krigen var over, ble alliansen åpnet for alle som hadde vært tvunget inn i Sovjetunionens maktsfære. I 1991 var det 16 medlemmer, noen tiår senere 32. Det gikk altfor fort, altfor langt. Russlands første president, Boris Yeltsin, truet med represalier hvis grensen ble flyttet lenger øst, men det ble den, og Vladimir Putin gjorde alvor av Yeltsins trussel. Angrepet på Georgia i 2008 og annekteringen av Krim i 2014 var begynnelsen på det som har kulminert med krigen mot Ukraina.

Nesten alt som var oppnådd av freds- og nedrustningsavtaler fra 1945 til 1990 er blåst ut over havet. Bush-gjengens vettløse krig mot Irak i 2003 og den totalt feilslåtte krigen i Afghanistan, fylte ut bildet av skjebnesvanger politisk dumskap. Donald Trumps arrogante imperialisme og hodeløse militære eventyr, er en ny pådriver for samtidens morbide krefter.

NATO er vingeskutt og mister sin viktigste misjon, nemlig å virke avskrekkende for ethvert militært eventyr i Europa.

*

BRANKO MILANOVIC er professor på City University i New York, og forfatter av boken The World In the Capitalist Era: A History of Inequality. I et intervju med Le Monde, sier han at det var neo-kapitalismen fra 1990-årene som åpnet for at globaliseringen ble en ustyrlig kraft. Uten neo-liberalismen ville den politiske styringen overlevd, hindret sjokkeffekten, og dempet de viltvoksende og utforutsette virkningen av den.

Milanovic legger ansvaret på de tre dominerende verdenslederne: Xi Jinping, Vladimir Putin og Donald Trump. Alle bygget sin makt på store løfter til det voksende velgerflertallet som var blitt overkjørt av kapitalismen – og alle har misbrukt makten ved å gjøre omtrent det motsatte av det de lovet.

HAMLET BLIR UTROPT til metafor for tidens eledighet i LeMonde. Shakespeares verk om den forvirrete prinsen er satt opp av fem forskjellige regissører de to siste årene – ingen av oppsetningene ligner hverandre, men alle munner ut i at prinsens forvirring avslører dagens problemer, nemlig herskere som forsterker mer enn løser krisene, og i stedet bruker all energi på å nedkjempe sine egne kritikere. Det er ikke bare something rotten in the State of Denmark. Hele verden ser ut til å råtne, mener artikkelforfatteren.