Trump – sin tids bøddel

DET HENDER det skjer ting som åpner sluser og løsner en flom av minner, helt uventet. Plutselig finner du deg selv tilbake i noe du var i for lenge siden – ikke bare med hodet, men hele følelsesregisteret.

Det hendte meg her forleden, da jeg leste at USAs bruk av dødsstraff har økt dramatisk under Donald Trump.

 

INTET NYTT under solen: New York Times slo fast at den eksentriske ego-tripperen i Det Hvite Hus har satt utviklingen i revers.

Dødsstraff skal i prinsippet være «den verste straff for de verste», men slår helt annerledes ut. Det er de fattigste, de sosiale taperne, de intellektuelt svakeste og de som ikke har kvalifiserte advokater som ender i dødskammeret. Det er umulig å unngå justismord, og selve metoden for henrettelse slår nå og da fryktelig feil.

Etter hvert har reflekterte mennesker forstått dette. Produsenter nektet å levere gift til henrettelser. Et økende antall leger sier nei til å sprøyte den inn i de dødsdømtes årer. Resultatet er at noen stater godtar bruk av uprøvde giftsammensetninger med amatører ved apparatene. Det har gitt grusomme utslag.

De fleste delstatene har opphevet dødsstraffen, helt eller delvis. Antall henrettelser har sunket, jevnt og trutt – frem til i fjor, da de plutselig ble fordoblet fra året før.

At Trump og hans flokk på denne måten tvinger USA tilbake til en dyster fortid er «dypt uverdig for et moderne samfunn», skriver New York Times.

*

JEG GJORDE en jobb på Death Row i Texas for en del år siden. Det er det mest bisarre oppdrag jeg har hatt i mitt lange liv som utenriksjournalist. Og det var den opplevelsen som plutselig blaffet opp igjen nå. Jeg intervjuet dødsdømte fanger på løpende bånd. Flere av dem ble avlivet mens jeg var der, noen etterpå, en lever ennå.

George W. Bush var president i USA. Før det hadde han vært guvernør i Texas, kjent bl.a. som «Governor Death», fordi han hadde gitt grønt lys for flere henrettelser enn de fleste.

Den siste var Karla Faye Tucker, kvinnen som hadde myrdet to personer med is-hakke i tung narkotikarus mens hun hylte av latter. I sine 14 år på dødscellen gikk hun gjennom en fullstendig forvandling og ble en stemme for tilgivelse og barmhjertighet verden over. Statsmenn, filosofer, religiøse ledere og andre ba for hennes liv, selv paven oppfordret til benådning i Guds navn.

Men nei. George W. Bush erklærte tvert imot at Gud sa dommen måtte fullbyrdes, da de to snakket sammen (Gud og han) tidlig om morgenen den 13. februar 1998. Karla Faye Tuckers liv ble rituelt avsluttet med gift samme ettermiddag.

Reaksjonene var voldsomme. USAs og særlig Texas’ bruk av dødsstraff ble fordømt i heftige ordelag. Horder av demonstranter hadde fløyet inn fra alle kanter for å si hva de mente.

Det likte Texas’ myndigheter riktig dårlig. De sa «aldri mer» og slo porten igjen med et smell. Ingen som ville blande seg bort i Texas’ rettspraksis skulle slippe inn heretter.

Det var og er en gåte at NRK ble tatt imot som vi ble, mens alle andre fikk avslag. Kanskje hang det sammen med at besøket var lagt opp gjennom Amnesty Internationals hovedkvarter i London. Amnestys avdeling i Norge var mottaker av årets innsamlingsaksjon i NRK, og jeg var hanket inn som programleder. Stoffet fra Death Row skulle sendes før og i selve programmet.

*

NOE AV DET vi ville ha svar på var hvorfor akkurat Texas hadde en frekvens av henrettelser som minnet om Kina, Nord-Korea og andre land det ikke akkurat er naturlig å sammenligne seg med. Vi fant noen svar, men ingenting som fikk det til å virke mer aktverdig.

Det var praktisk talt umulig å finne politikere som ville diskutere dødsstraffen prinsipielt. Det gamle argumentet om at henrettelser virker avskrekkende, var kjent dødt og maktesløst. All forskning viste at det heller er omvendt.

Gjennomgangsargumentet var at det er nødvendig å vise seg «tough on crime» for å bli valgt og gjenvalgt, og at det er helt feil å bruke skattebetaleres penger for å gi mordere kvalifiserte forsvarere. Listen over dødsdømte og henrettede var fylt til randen av ikke-hvite, fattige mennesker, men denne åpenbare sosiale skjevheten så ikke ut å spille noen rolle. Dommerne ble valgt av folket, og velgerne foretrakk tydelig de erklærte tilhengerne av dødsstraff.

AT USA IKKE er et entydig begrep av tro og holdninger, viser seg tydelig her: det er sørstatene som tviholder på dødsstraffen, de andre ikke. Skillet er påfallende. Men selv om delstatene selv har ansvaret, har de føderale myndighetene alltid spilt en viktig rolle i det store nasjonale bildet, både gjennom Høyesterett og ved presidentens egne signaler.

Med trusler og store ord har Trump skremt sine partifeller til blind lydighet, her som i de fleste andre spørsmål. Det gjelder også de håndplukkete dommerne. Plutselig er det Trumps egen hjemstat som topper statistikken med 25 henrettelser siden starten av 2025.

DEN STERKE OPPLEVELSEN av uverdighet, brutalitet og fravær av medfølelse som jeg husker fra min tid på Death Row, veltet frem igjen nå, skjerpet bl.a. av bildene av Trump & Cos ICE-agenter ekstremt brutale opptreden i amerikanske byer, fulgt av systemets arrogante avvisning av all kritikk.

Jeg skjønner hva New York Times mener med å skrive at Trump og hans krets gjør seg til agenter for «institusjonaliserte hevnaksjoner» med sin erklærte menneskeforakt og økte bruk av dødsstraff.

Det er noe dypt forstemmende, dypt uverdig over det hele.