Kanskje trengte vi dette?

I SITT drøye år ved makten har den tøylesløse barne-keiseren i Det Hvite Hus gjort mer ugagn enn noen ville trodd var mulig, først og fremst ved å sparke et antatt idiotsikkert statssystem i stumper og stykker, og så nappe beina vekk under den globale sikkerhetsorden. Europeerne reagerer som kakerlakker når steinen blir tatt bort og solskinnet treffer dem rett i fleisen.

Akkurat nå skjer det ting – kanskje den patetiske serviliteten som har pumpet Donald Trump full av helium begynner å visne. Men la oss ikke ha illusjoner. En av Emmanuel Macrons rådgivere sier at det europeiske handlingsrom stadig «er ovalt», en raffinert påminnelse om at Det Hvite Hus’ holder et evig grep om fransk og europeisk politikk.

JEG VIL IKKE SI AT vi har vent oss til ham (det er nok ikke mulig), men USAs 47. president har i noen grad sluttet å sjokkere. Det gir tid til ettertanke.

Spørsmålet vi kanskje bør stille oss er om vi kan ha hatt godt av dette?

Det er ikke til å komme fra at Trump har tvunget europeerne til å ta seg selv i nakken og dra seg opp av hengemyren de har latt seg synke ned i. De siste femti årene har de svøpt seg i illusjoner om at alt er bra, at amerikanerne trår til når faren truer, uansett, og at demokratiet går på skinner, helt av seg selv. Det har lagt mørke skygger over virkeligheten.

JEG HAR DEKKET NATO på kloss hold i mer enn 40 år, og kan forsikre at det ikke er noe nytt i kravet om at Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet. Det har vært et evig gjennomgangstema, har alltid ført til smilende enighet på toppmøtene – og endt med ingenting. Å bruke mer på forsvar og mindre på velferd er ikke populært hos velgere, følgelig finner Europas politikere det greit å la være.

Like lite nytt er det i at EU trenger en kraftinjeksjon av politisk mot for å bli hva det er ment å være, nemlig et felles rom for fred, frihet og demokrati.

Demokratiske ledere blir valgt av folk flest for å skape trygge og rettferdige samfunn. Det kan gjøre det nødvendig å fatte beslutninger som tærer på populariteten, noe politikere skygger unna på ren refleks. I vår tid får de heller laget proffe markedsanalyser, og hyrer så inn konsulenter som kan glanspolere ord og handlinger, altså skjerpe salgbarheten – med det resultat at tilliten hos velgerne svinner stille hen.

For politikk er ikke business. Menneske-livet kan ikke styres etter markedets lover. Demokratiet lider en langsom død når profitt-logikken får skygge for rettferdighet og velferd, slik den i alt for stor grad har fått gjøre siden tidlig på 1990-tallet i Europa.

EN AV HØYRES nestledere, Ola Svenneby, mener at EU-parlamentarikerne er dårlige politikere. Det har han rett i. Fra første gang det ble holdt direkte valg til EU-parlamentet i 1979, har det vært et gjennomgående refreng at vilt varierende motiver avgjør utvalget av kandidater. De nasjonale partiene sparer enerne sine til rikspolitikken.

Derfor har Europaparlamentet aldri blitt det Roma-traktaten forutsetter. Unionen blir ikke styrt av en felles demokratisk makt. Det er vel noe av forklaringen på at Trumps klovnerier i verdenspolitikkens manesje bare har møtt vasne og dårlig samkjørte motforestillinger fra europeisk hold.

DEN KALDE KRIGEN tvang frem energisk diplomati for å hindre spenningene i å eksplodere. NATO ble en politisk kraft, utstyrt med overlegen militær slagkraft for å gi diplomatiet muskler. Det endte med nedrustningsavtaler og politisk brobygging, og til slutt Berlin-murens fall – symbolet på at fiendskap og splittelse i Europa var over.

Men europeerne så ikke hva som lå i kortene. Balkan-krigene eksploderte mellom hendene på dem. Russlands eksperiment med kapitalismen utartet til en ren katastrofe, og Vladimir Putins nye regime har stykke for stykke knust alle illusjoner om at gårsdagens avtaleverk ville bevare freden til evig tid. Europa er herjet av krig, kriger har en nifs tendens til å komme ut av kontroll, og ingen ser ut til å ha det som trengs for å stanse det.

EUROPA HAR GANSKE enkelt vært uforberedt på at verden funker annerledes enn deres ledere har foretrukket å tro – og så latt sine velgere tro. Den er mye mer sårbar. Det er vel den enkle lærdommen av kriger i Europa og Donald Trumps rystende måte å forvalte makten på. De siste årene har avslørt et løpende selvbedrag om at gårsdagens institusjoner, grunnleggende avtaler og moralske prinsipper er hva de var.

Slik er det altså ikke. Før eller siden ville sannheten kommet frem. Så hvem vet – like greit at det skjer med et brak?