Selv Le Monde langer ut mot syklist-terroren

JEG HAR EN GOD venn som er såpass til konkurransesyklist at han nesten virker proff. Han har et barskt syn på bilister. Jeg, derimot, er bilist, ikke syklist, og har et like barskt syn på syklister; i hvert fall noen av dem.

Samtalene våre kan bli bra krydret.

Slik jeg ser det, er nemlig en kategori av min venns venner ikke til å ha med å gjøre. Overhodet ikke. De har utidig oppblåste ego, ser seg hevet over alle hensyn og lover, og gir fullstendig f… i alt annet enn seg selv.

Trafikk er en organisk prosess. Den kan bare funke hvis folk viser smidighet og hensyn og følger regler for gjensidig harmoni og sikkerhet.

Nevnte kategori gjør ikke det.

*

I ÅREVIS HAR Oslo hatt en overdådig visjon om å skrumpe bilismen og opphøye syklisme til en edel greie. Det har skjerpet visse syklisters selvbilde noe helt forferdelig. Noen ser seg selv som verneverdige – en truet dyreart, liksom, slike som har hellig rett til å få gjøre hva den vil.

Jeg opplevde en av dem i morgentrafikken i Ullevålsveien forleden. Han hadde et vedvarende raserianfall.

Først forsøkte han å sette verdensrekord i indre høyre felt, ut mot grøften. Så tråkket han inn og ut av trafikken som en alpinist gjennom hårnålsporter i henget.

Hver fjerde meter skrek han eller knyttet neven mot bilister som gjorde at han tapte tiendeler.

Ved rødt lys i krysset med Kirkeveien måtte han stanse på grunn av en trikk det ikke var mulig å sykle tvers gjennom. Jeg rullet ned vinduet og fortalte at jeg hadde en venn som sikkert kunne hjelpe. Han er psykiater, og jeg tilbød syklisten telefonnummeret.

Vil du tro – han sa ikke takk en gang.

*

JEG ER EN forsiktig mann og sier så visst ikke for mye. I hvert fall ikke hvis det låter politisk ukorrekt. Så i årenes løp har jeg svelget mange kameler – sånn rent syklist-messig.

Derfor fylte det mitt bryst med fryd da jeg så en kommentar om moderne syklisme på ledersiden i Le Monde for en knapp uke siden.

Spaltisten, Philippe Bernard, skrev så jeg kunne gjort det selv: «De vever seg hensynsløst ut og inn mellom fotgjengere, speeder opp mot rødt lys, sloss mot biler, kjører mot trafikken, har en hånd på styret mens de holder mobiltelefonen i den andre … Gatene i våre byer er blitt åsted for en evig, nådeløs kamp … Den nye generasjon syklister har tatt makten i Paris og andre byers gater».

*

BERNARD GÅR TILBAKE til 1970-årene da demonstranter gikk i tog mot bilismen: «Biler stinker, forurenser og gjør deg dum».

Syklistene ble de kule. De progressive tråkket i front.

«Men i dag er dette symbolet på nytt, naturlig liv, blitt transformert til selve uttrykket for aggresjon, selvopptatthet og urbant kaos. På noen år er den kule syklist omskapt til profet for en holdning som bare handler om å ta hensyn til seg selv».

TEKSTEN I LE MONDE handler om situasjonen i byene, men forfatteren kunne godt kostet på seg noen ord om omegnen.

Hvem har ikke ligget bak fartssyklister i flokk, kledd i antrekk som virker sprøytelakkert på dem i farger ingen liker, oversådd av reklame, gjerne tre i bredden, mens de forteller hverandre om seg selv med stemmer som kan få fjell til å revne?

De har det for travelt til å bry seg om at de blokkerer annen trafikk, de har ikke rom i hodet for tanker om at de opptrer arrogant, selvforherligende og asosialt hensynsløst.

*

SOM SAGT: JEG skjærer ikke alle på to hjul over en kam. Svært mange har vett og forstand til å se seg selv som det de faktisk er, nemlig del av den dynamisk fungerende organismen som heter trafikk og bare virker når alle følger felles regler og tar gjensidig hensyn.

Det jeg snakker om er den lille harde kjernen av ego-trippere.

Den som gir hele hurven av sykkelfrelste et møkka dårlig rykte.