Se opp: Fascistene kommer

DET ER, vil jeg tro, all grunn til å merke seg at advarslene om rask drift mot det ekstreme høyre kommer med kortere og kortere mellomrom.

De siste ukene har en professor i Oxford vist hvordan demokratisk valgte politikere har undergravd sin egen troverdighet og åpnet rommet for ytterliggående krefter; en fransk forsker i Toulouse har advart alle mot å tro på Marine le Pens selvportrett av en myk kvinne som elsker sine katter: under den fløyelsmyke overflaten skjuler det seg en autoritær politiker med rasistiske fordommer som vil gjøre Frankrike om til et illiberalt land, skriver forskeren.

Alle høyreekstreme og fascistiske partier driver med slike maskeringskunster for å ufarliggjøre sin profil.

Problemet er at de får det stadig bedre til.

De siste tre-fire årene har mange fått posisjoner som ville vært helt utenkelig for ikke lenge siden.

EN KOMMENTAR i The Guardian bekreftet forleden det jeg har skrevet om i hvert fall i tre bøker og snakket høyt om i forskjellige fora i mange år. Den slo fast at politiske ledere i Europa har bøyd seg for de internasjonale finanskreftene siden tidlig på 1990-årene, og at forretningsverdenen mer og mer får styre seg selv på bekostning av velgerne. Ufattelige beløp blir unndratt beskatning, forskjellene øker, og de tradisjonelle regjeringenes vilje til å gjøre det de faktisk er valgt for å gjøre, nemlig skape trygge samfunn for alle, har mistet troverdighet.

«Elitens unnfallenhet» går igjen. Det er et begrep som antyder at politiske ledere nøler med å knytte seg til politiske prosjekter som kan svekke deres markedsvennlige image. Ulikhetene i samfunnet har økt og de offentlige tjenestene kan virke som de ikke lenger skal hjelpe, men kontrollere folket. Skillelinjene mellom høyre og venstre forsvinner i tåken.

I sum har alt dette ryddet vei for krefter med skarpe og krigerske paroler, der hat og aggresjon er pulsslagene som fenger de stadig mer illusjonsløse.

JEG OPPLEVDE det som skremmende da et ytterliggående nasjonalistisk parti (Sannfinnene) fikk syv ministerposter i den nye finske regjeringen etter valget i sommer. Regjeringen har kuttet i den sosiale velferden og blir anklaget for å undergrave sikkerheten i arbeidsmarkedet.

Victor Orbans «illiberale demokrati» har holdt sitt grep om Ungarn i flere tiår. Demokratiet er systematisk bygget ned, først og fremst ved at de tre statsmaktene er blitt koordinert og støtter hverandre i stedet for å kontrollere hverandre.

Det regjerende Lov og Orden-partiet i Polen kjører et tilsvarende program.

I DE rundt regnet førti årene jeg har sittet med begge beina plantet i internasjonal politikk, har det skjedd mange endringer i velgernes holdninger. Det verste er den tiltagende likegyldigheten. Store segmenter av velgere gidder bare ikke bry seg. For demokratiet er det kritisk, ettersom hele visjonen bygger på at alle er med; for fascister og andre er det bra, ettersom de ikke vil ha demokrati. Utviklingen går deres vei.

Da Georgia Meloni dannet sin ytterst-ute-til-høyre regjering i Italia i fjor høst, hadde mer enn 40 prosent av de stemmeberettiget latt være å stemme. De ga bare blaffen og ble hjemme.

Melonis parti springer ut av Mussolinis gamle fascistparti. Hun påstår at hun ikke deler forgjengernes rasisme, men blir ikke trodd. Idealiseringen av fedrelandet og kjernefamilien har klar brodd mot en liberal innvandringspolitikk.

DAG FOR dag skjer det ting som rokker ved verdier vi trodde lå fast. Vi har vel ennå til gode å se hva valget i Slovakia sist helg vil føre til, men det er god grunn til å merke seg at vinneren, tidligere statsminister Robert Fico, har lovet stans i all videre hjelp til Ukrainas forsvarskrig.

Han bryter altså åpent med EUs enighet om å støtte Kiev. Begrunnelsen var enkel og rent populistisk, renset for alle prinsipper og idealer: «Folket i Slovakia har større problemer enn Ukraina». Den slovakiske bistanden til Ukraina har løpt opp i milliarder.

Nasjonal selvforherligelse og isolasjonisme går igjen over hele linjen, koblet med en grunnleggende nedprioritering av internasjonalt samarbeide om globale utfordringer. Tendensen til å godta Vladimir Putin som «den sterke mann» springer ut av denne holdningen. Vi finner den over hele spekteret, hos Marine le Pen og Victor Orban og de fleste andre i samme leir.

SLIK SETT er det verdt å merke seg hvordan New York Times behandlet saken på lederplass forleden. Den politiske likegyldigheten brer seg som en influensaepidemi blant velgerne i Europa, og burde gi alvorlig grunn til bekymring, særlig for ansvarlige demokratiske politikere.

Lederen minnet om at 25 mennesker ble arrestert for å ville styrte regjeringen i Berlin med et væpnet attentat for ikke mange uker siden. De tilhørte en organisasjon som er så ekstrem at de færreste tar den alvorlig. Men den har forbindelseslinjer til det høyre-populistiske AfD, et av partiene som har greid å fremstille seg selv som ansvarlig nok til å vinne mandater i Forbundsdagen.

For ikke lenge siden ville disse forholdene satt nasjonen i brann. Nå er det som blåst ut av debatten, skriver avisen. Neonazister og fascister får stadig mer luft under vingene, og volden slår hyppig ut i gatene.

I SUM SKULLE det vært god grunn til å tro at alt dette ville skape vidstrakt bekymring og bred debatt. Det gjør det altså ikke. Det gir i seg selv grunn til bekymring ….