Raseriet som krigsøks
RASERIET RASER. Tiden flyter over av saker som blir til bensin på hatets ild. Slik er vår nye hverdag.
Phillippe Bernard i Le Monde viser hvordan populistene på den ekstreme høyresiden bruker de misnøydes raseri som stridsøks, uten nåde. Mangelen på perspektiver i programmene deres blir skjult under kanonader av hatefull propaganda og skamløs uthenging av syndebukker.
Retorikken «lammer tanken, drukner fakta og får folk til å velge politikere som arbeider mot dem», skriver Bernard.
«Hvordan er det ellers mulig å forklare at horder av amerikanere fra arbeiderklassen velger en styrtrik eiendomsmogul som reduserer skatten for de rikeste, kutter velferden for de fattigste, og hisser til krig i stedet for å innfri sine storslåtte løfter om fred? Hvordan kan vi ellers forklare at tidligere Front National med Marine Le Pen i spissen, partiet som gjorde innvandrere til syndebukk for alle tenkelige politiske frustrasjoner, har seilt nesten helt til topps med støtte fra millioner av arbeidere»?
SINNE RETTET mot maktmisbruk, urett og løftebrudd kan være sunt. Vi husker Stéphan Hessel, den noen-og-nitti år gamle franske diplomaten og krigshelten som skrev pamfletten «Indignez-vous!» for omtrent 15 år siden.
Det var en appell om å ta til motmæle mot fremmedhat, utradering av sosiale rettigheter og kapitalens og finansverdenens egosentriske «diktatur». Den vesle boken fikk et opplag på 4.5 millioner og ble oversatt til rundt 20 språk. Den vekket sløve sinn til dåd – i rettferdighetens navn.
Men når dagens høyreekstremister dyrker sinnet og bruker det mot folkegrupper som blir anklaget for alt politisk forfall, da blir raseriet drevet opp til massehysteri og mister all legitimitet.
«Om og om igjen oppdager vi at vi glir stille inn i politiske tilstander der ukritisk raseri fortrenger demokratiets språk. Det er de ekstreme kreftenes favorittvåpen», skriver Olivier Manolin, fransk forfatter. Han har oversatt Hitlers «Mein Kampf», og påvist likheten i språk og metode: «Fascismens perverterte logikk har oversvømt det politisk språk. I mangelen av egne politiske perspektiver har høyresiden gjort spillet på det enkle, kritikkløse raseri til sitt viktigste våpen».
«De forgifter vår nasjons blod, det er det de gjør», sier Trump om innvandrerne.
Hørt det før …?
ALTSÅ: INTET NYTT under solen – hverken her eller der.
I et internt notat til Arbeiderpartiet, advarte den danske retorikeren Jens Elmelund Kjeldsen mot å overse Fremskrittspartiets populistiske velgerappell: «Carl I Hagen har lært seg kunsten å sutre offentlig på vegne av frustrerte velgere», skrev han foran valget i 2005. Hagen gasset opp folks frustrasjon og gav det et skinn av rettferdig harme. Slik ble sinnet gjort til middel i jakten på tilhengere.
De siste årtiene har sosiale medier gitt dette spillet et drabelig fraspark. Uten styring av ansvarlige redaktører er internett blitt en ukontrollert arena for samvittighetsløse agitatorer med hjemmegjorte sannheter.
Phillippe Bernard skriver: «De sosiale mediene har vært pådriver fremfor noen i multipliseringen av raseriet og utviklingen av nye hatobjekter».
Han siterer Steve Bannon, mannen som artikulerte budskapet i MAGA-bevegelsen. «Stoff som vekker sinne trekker til seg fem ganger så mange som innhold med positive undertoner», skrev Bannon i en oppskrift for å få oppmerksomhet.
EN GANG PÅ 1990-TALLET ble menneskeverd erstattet med markedsverdi som politisk mål og mening. Reklame og influensere fikk fritt rom til å banalisere menneskelige idealer og la dem forvitre til egosentrisk materialisme.
Penger ble alt, også når det kvalte empatien og truet sårbare borgeres mest basale behov. Den vestlige verden virket som den var grepet av en kollektiv psykose. I Norge gikk det så langt at en Arbeiderparti-regjering ga tidens antatt mest kyniske profitt-maksimerer, McKinsey-gruppen, frie tøyler for å legge en grunnstein i norsk helse- og sosial-politikk.
Profitt-kulturen har påført nye generasjoner et mer brutalisert og forkvaklet syn på det normale følelsesliv. Hat, forakt og fordommer er blitt til en bevisst gjødslet grunn for populismens raseri.
HVOR GÅR VI HERFRA? Eneste vei ut av den dødelige logikken er argumenter fremfor fordømmelse, positive forslag fremfor angrep, refleksjon fremfor rått spill på negative følelser.
«Det handler om å forvandle raseriet til håp», skriver Phillippe Bernard.
SANT NOK …
Og da så – ja, hva skal man si? Det er vel bare å ønske hverandre lykke til. Vi kan trenge det.