Norge, Europa og «arvesølvet»
FAKTA OG SAKLIGHET taper i striden om Norge og EU. Følelsene overkjører alt. Slik har det vært siden 1972 og slik er det. Dagens ansvarlige har en drabelig utfordring. Ser de den?
EN UGREI verdensorden tvinger samarbeidet i Europa til overflaten; flere og flere sier mer og mer om hva som må skje. Men det virker ikke – ikke i Norge. Motviljen har grodd fast i de dypeste jordsmonn av følelser. Realitetene trenger ikke inn dit.
Da EF-kampen raste for 54 år siden, snudde Ja-siden ryggen til historie og filosofi og visjoner om solidaritet og skjebnefellesskap.
«Folk forstår ikke sånt».
I stedet ble nasjonen dunket i hodet med at økonomien ville ende i grøfta, bedriftene miste markedene, inntektene bli borte, fortjenesten skrumpe. Næringslivet førte an. Det jamret uopphørlig om konkurser, arbeidsledighet og ren elendighet om vi ble stående utenfor i kulden.
Det var en fatal feilvurdering. Folket sa nei, og motstanden var størst i områder med mye industri. Arbeidstakerne trodde ikke en døyt på skrekkbildene.
DET ENESTE DETTE banale budskapet utrettet, var å gi motstanderne frihet til å spille skamløst på velgernes følelser. Norge ville miste selvråderetten, sa de – og velgere trodde dem. Medlemskap betød å gi opp nasjonal identitet, «selge arvesølvet», avstå fra rent hav og luft, miste fisken, ende uten gårdsbruk og legge distriktspolitikken i graven. Husk 1905. Vil vi stemme for å bli en underdanig vasallstat igjen?
Ingen trengte å sjekke fakta. Ja-siden skjønte ikke utfordringen, den tok seieren for gitt – fornuftsbasert. Nei-folket fikk dundre uimotsagt frem med sine grusomme støt i basunen.
RESULTATET BLE ET splittet samfunn. Tonen fikk pavlov’ske undertoner. Partene demoniserte hverandre. Ordene ga elektriske støt. Den ene siden spilte direkte på følelsene, den andre på kald logikk.
Da resultatet kom, ble debatten lagt i fryseboksen – som liket av et Frankenstein-monster. Før eller siden måtte det tines opp igjen. Men ingen turte å være den som gjorde det først.
SPLITTELSEN FRA 1972 har styrt debatten tvers gjennom folkeavstemning nr 2 i 1994 og frem til denne dag.
Nei-sidens propagandaorgan «Nei til EU», har til oppgave å knuse troverdigheten i alt som kommer fra Kommisjonen, Rådet o.l. – systematisk, uansett hva det dreier seg om.
Men hva hvis de hadde spurt hva andre nasjoner mener og gjør? Alle østblokk-landene søkte øyeblikkelig mot EU da Berlin-muren falt; andre land har hatt medlemskap som første prioritet i år etter år. Er alle disse nasjonene rene selvmordskandidater? Styrer de bevisst mot sin egen utslettelse med en pervers trang til å bli kvitt sitt nasjonale arvesølv?
VED STORTINGSVALGET I 2024 sa partiledere at Norge og Europa ikke måtte bli tema i valgkampen. Underforstått: det var for vanskelig. De fulgte vel råd fra sin ruvende flokk av valgstrateger og medierådgivere, som stort sett forholder seg til markedslogikk. Hva selger, hva selger ikke.
Europa sto i brann, kriger herjet, en tilsynelatende gal mann seilte opp som president i USA. Tiden skrek etter nytenkning, nyorientering, om en realistisk debatt. Men nei, det var for dristig. Valgkampen handlet nesten bare om …. akkurat, norsk formuesskatt.
I ET DEMOKRATI BLIR politikere valgt for å skape trygge, rettferdige samfunn for borgerne. Det er en særlig krevende øvelse i krisetider. Politiske ledere må ha mot til å gå ut over den pragmatiske logikken. I tilfellet Europa må de faktisk våge å stige ned i det sydende badet av følelser.
Lik det eller ikke, men det er der de emosjonelle holdningene som overkjører fornuften blir skapt.