Noen som husker «politisk moral» …?

EUROPAS POLITISKE RYGGRAD visner på rot. Fraværet av mot er blitt en flau affære. Og farlig: «Vi står foran storkrig i Europa», sier Frankrikes øverstkommanderende.

Det går an å bygge en mur av argumenter for unnfallenheten; vår tid renner over av folk som lever av slikt. Men opp av bortforklaringene stiger uansett en fanfare av et spørsmål: hvor pokker er det blitt av det moralske ansvaret?

SNART ER DET ETT år siden Europas sikkerhetsgaranti gjennom 80 år ble overtatt av en mann med «ondartete narsissistiske personlighetsforstyrrelser», marinert i grenseløs selvforherligelse. Det appelsinfargete en-manns showet skjuler den mest korrupte leder den frie verden har sett; han bruker makten skamløst til egen fordel, og legger ikke skjul på det. Tvert imot: han skryter som et esel der han kan.

The Guardian laget en oversikt. Praktisk talt overalt der USAs president har truet med fryktelige tollsatser, har offeret trådt til med fet støtte til trump’ske privat-investeringer – overdådig golfanlegg i Vietnam, luksushotell midt i Beograd m.m.

Fra FNs talerstol fortalte Donald Trump at «alle mener» han må få Nobels Fredspris. Det mener «alle» helt sikkert ikke; men de har i hvert fall innsett at utøvere av stor makt kan rote kloden grundig til.

LIKEVEL – EUROPAS politiske ledere kysser herskerens sko og gjør seg ynkelig flid med å se ut som de er slått av ærefrykt over mannens kløkt og storsinn i håp om å møte hans umettelige ego.

Trumps 28 punkts «fredsplan» for Ukraina ble mekket sammen av kompisen Steve Witkoff. Den bygget på det eneste Witkoff og Trump kan: eiendomsspekulasjon. Forslaget gir blaffen i ukrainerne; det proffe diplomatiet er holdt utenfor; Europeerne ble knapt fortalt hva som foregikk. Og avtalen ville gitt angriperen seieren.

I Trump-folkenes hoder er det åpenbart ikke plass til det store aspektet ved tragedien, nemlig at Ukrainas kamp er vår alles kamp. Støtte til motstanden handler om å hindre en psykopatisk krigsherre i å underlegge seg den frie verden med makt.

Resultatet av Witkoffs «wheeling and dealing» ble et så håpløst ubrukelig dokument at europeerne fant seg tvunget til å rette ryggen og gjøre noe selv. Men først roste de, vanen tro, Trump for hans strålende lederskap i glaserte klisjeer.

FREDSPLANEN FOR GAZA er det blitt merkelig stille om i mellomtiden. FNs Sikkerhetsråd har sagt ja, og vi har fått en resolusjon som en britisk diplomat har døpt «den merkeligste plan FN noen

gang har sett». En internasjonal styrke skal sikre fred i Gaza, styrt av en komite med Donald Trump i egen, opphøyde person i spissen. Også her har Steve Witkoff ledet forhandlingene, sammen med Jared Kushner, den notoriske svigersønn, pluss noen fra Qatar.

Mens Kushner og Witkoff laget fred, drev de business på si og hanket inn rike kontrakter for seg selv. TV-programmet «60-minutes» tok opp rolleblandingen. Kushner slo uttrykksløst fast: «Ingen har sagt at vi har gjort noe som ikke er i tråd med amerikanske interesser». Amerikanske interesser …? Var ikke mandatet å stanse krigen i Gaza?

Kushner så ikke noe motsetningsforhold: «Det enkelte kaller interessekonflikt, ser Steve og jeg som verdifull erfaring og tillitsbyggende ekspertise».

Folk som vet hvordan land skal skapes om til golfklubber, kasinoer og luksushoteller, kan alt om fred, er det så …? Kushner hadde snakket om «valuable business opportunities» i Gaza på et Harvard-seminar tidligere på året. Alt lå til rette, mente han, bare man fikk fjernet befolkningen …

Som tilfellet har vært siden Balfour-erklæringen i 1917, har ingen brydd seg om hva de som bor i landet måtte føle og mene. Palestinerne selv var aldri inne i bildet. Det er mange, dypt foruroligende trekk ved denne fredsavtalen, det alvorligste at verden luller seg inn i illusjoner, later som de tror Hamas vil la seg avvæpne, og at sivilbefolkningen får frihet til å bestemme over sin egen skjebne.

JEG KLYPER MEG i armen: er jeg fanget i et mareritt, eller lever vi virkelig i en tidsboble der europeerne lar det skure og gå og gir Trump frie tøyler? Er det eskapisme eller ren feighet som får Europa til å se bort fra at han undergraver demokratiet – overkjører domstolene, setter soldater inn mot egne borgere – at hans «fredsplaner» gjør menneskerettsprinsippene til en vits? Er det liksom … uviktig?

OK, mannen er en farlig fant som bruker toll og avgifter som børse, pisk og gapestokk på samme tid, vilt og inkonsekvent.. Men er det farlig nok? Rettferdiggjør økonomi at moral og verdighet og prinsipper blir stuet ned i en grå kjeller med rusten lås?

EU HAR MISTET sine grunnleggende visjoner av syne. De politiske lederne er valgt av folket for å skape en trygg og rettferdig verden. De har midlene, metodene og makten i sine hender. Men den verden de har latt utvikle seg til nå, er det motsatte. Den er farligere, mer urettferdig, mer sårbar enn noen gang. Satt på spissen misbruker de mandatet og svikter tilliten.