Israel, å Israel …
DET KAN HØRES HELT skrudd ut, men nyheten om at båndene mellom Israel og USA rakner, tenner håp.
Netanyahu og hans regjering var trygge så lenge amerikanerne smilte og nikket og klappet i hendene, uansett hva de fant på. Selvsikkerheten svulmet og fikk dem til å kjøre blindveien mot katastrofe – i Gaza, på Vestbredden og resten av regionen … og, ikke minst, for jødene selv.
Meninger springer ut av følelser, ikke logikk, og for folk flest er det nå jøder som dreper barn i Gaza og gjør livet til et helvete for de som lever videre. Det avler avsky. Det hjelper ikke å si at det er regjeringen og ikke det jødiske folk som har skylden. Avsky blir ikke styrt av fornuft.
De siste dagene er situasjonen brutalt forverret. Amerikanerne kan ha innsett at det har gått for langt og at blind støtte til Israels regjering slår stygt tilbake.
*
RESPEKTERTE POLITIKERE BLÅSER til avskyens glør, slik den tidligere presidenten i Europaparlamentet og EUs «utenriksminister», Josep Borrell gjorde, da han kalte krigen i Gaza for den «verste etniske utrenskning siden Annen Verdenskrig». Han brukte ordet «folkemord» og levnet ikke tvil om hvilke historiske paralleller han hadde i tankene.
Borrell snakket som de mest banale israel-fiendtlige aktivistene, men han vet hva han snakker om og har autoritet. Selv er han ute av aktiv tjeneste, men det er ikke Emmanuel Macron, og han sier omtrent det samme. Han stempler Israels krig som «skamfull».
*
JEG SPERRET ØYNENE opp da jeg så Thomas Friedman rose president Donald Trump her forleden. I New York Times skrev han at Trump gjorde det eneste riktige da han droppet Israel på reisen til Saudi Arabia, Emiratene og Qatar: «Benjamin Netanyahu er ikke lenger vår venn; han undergraver USA i regionen».
Friedman vet hva han snakker om. Han var først ute, men er ikke alene om å registrere hva USAs kursendring kan bety. Trumps team forhandler direkte med Hamas, houtiene og Teheran, Israels verste fiender, uten å rådføre seg med Netanyahu. Signalene som spruter ut av alt dette er utvetydige.
*
BENJAMIN NETANYAHUS SISTE regjering er den første i Israels historie som ikke prioriterer fred med naboene. Tvert imot – den har flagget åpen fiendtlighet mot palestinerne fra starten i desember 2022, lenge før Hamas’ groteske terroraksjon 7. oktober 2023. De ekstreme småpartiene i Knesset stilte krav for å bli med Netanyahu i regjering. Og de har fått det som de ville.
Det er liten tvil om Israels rett til å slå tilbake etter draps-orgien. Hamas er en terrororganisasjon med et gjennomgripende sykt menneskesyn, fanatisk innstilt på å utradere den jødiske staten – i Allahs navn. Regjeringens brutale profil skjerpet kampviljen.
Hamas har tråklet seg selv så tett inn i Gazas sivile liv at det er praktisk umulig å nå militære mål uten å ødelegge sykehus, skoler, barnehager. Det skaper fryktelige lidelser. Det vet Hamas, og det er planlagt. Lederne var helt klar over at de utløste full krig da de sendte drapsmennene inn i Israel 7/10/23. Det var det de ville. De planla at Israel skulle miste sympati. Og de fikk det til.
For, rettferdig eller ikke rettferdig krig – de sivile lidelsene inne i Gaza får Netanyahus krigslogikk til å falle fullstendig fra hverandre. Dramaet forer verden med bilder av nettopp det Josep Borrell snakker om når han bruker ord som «folkemord».
*
EN MILITÆR MOTSTANDER er ikke nedkjempet før han mister kontroll over eget territorium. Er det hva de israelske styrkene går for – eller handler dette om noe mye mer og i denne sammenheng folkerettsstridig, nemlig jødisk annektering av palestinsk land?
Jeg frøs på ryggen da jeg så Itmar Ben Gvir dele ut våpen til sivile, ytterliggående jødiske aktivister på Vestbredden da krigen var på sitt verste i Gaza. Ben Gvir leder et av småpartiene som vil drive palestinerne bort og legge landet inn i den jødiske staten. Benjamin Netanyahu har gjort ham til landets sikkerhetsminister. Han får gjøre som han vil.
*
EN BRITISK KOLLEGA fortalte meg om et intervju han hadde gjort med en av Israels store forfattere, Amos Os en gang. Os sa: «Ikke knytt deg for sterkt til troen på Israel som en antitese til nazismens ondskap. Vokt deg for å satse alt på at vi blir verdens fyrtårn for humanisme, moral og ånd. En dag kan du måtte innse at vi er det vi faktisk er: en nasjon i Midt-Østen».
Intervjuet fant sted på slutten av 1970-tallet. Det var da mange av oss ennå trodde jødisk åndskraft og intellekt skulle gjøre Israel til et eksempel for gode krefters seier over ondskapen.
Det ble bare ikke slik. Amos Os visste hva han snakket om …