Gud har antagelig Alzheimer
VERDEN HAR FÅTT youtubere og instagrammere, bloggere og influensere. Glorifiseringen av banal selvopptatthet devaluerer verdien av skikkelig arbeid. Den franske filosofen og forfatteren Pascal Bruckner viser hvordan menneskeverdet er erstattet av markedsverdi som ideal.
BRUCKNER ER EN AV «de nye franske filosofene» som følger (om jeg skal tro min filosof-kilde på Sorbonne) et felles mønster: de grabber kjente trekk fra historie og bruker dem som vegg for å henge nåtiden ut til spott og spe. Det gir dem godt retorisk fraspark. De nye filosofene blir også lest og hørt og sett så det monner; filosofi-faget har høy status i den franske debatten, mye mer enn i andre vestlige land.
Formen er lett å kjenne igjen i I Suffer Therefore I Am. Boken er en nådeløs analyse av vår tids selverklærte ofre, alle de som gjør det til et livsprosjekt å eksponere sin lidelse med sukk og stønn og proffe metoder på den offentlige scene.
Fenomenet er drastisk forsterket med den epidemiske kommersialiseringen av vestlige samfunn de siste 30-40 årene. Lidelsen og offer-rollen blir markedstilpasset. Salgbarhet avgjør profileringen av offer-rollen.
BRUCKNER ER EN LÆRD MANN, belest så det ruver, og legger ikke skjul på det; han siterer tenkere, forfattere, politikere, kjente og ukjente, i hytt og gevær, og bruker historien som illustrasjon.
På 1600-tallet var gjennomsnittlig levealder blant bønder og arbeidere i Europa 27 år. Døden var alltid rett rundt hjørnet, og den altoverskyggende utfordringen lå i å kvalifisere seg for det som kom etterpå snarest mulig. Faren for å bli skyflet over i Helvete på dommens dag var overhengende. Kunnskapene i folks hoder besto stort sett av kirkens dystre dogmer. Den individuelle lidelsen fikk for det meste uttrykk i bønn. (Bruckner viser til at gud antagelig har Alzheimer – han hører milliarder av bønner hver dag og må glemme dem øyeblikkelig, ellers ville han eksplodert).
Det var først i overgangen til vår tid at lidelsen skiftet karakter og funksjon for alvor.
Å få stablet verden på beina etter siste verdenskrig var tungt og hardt og krevende. Folk måtte svelge slit og savn med sammenbitte kjever. Etter 25 års lidelse fikk de det til. Levekårene ble ufattelig mye bedre, og dermed ble også grensen for hva folk ville tåle forskjøvet. Siden omtrent 1968 har det vært et gjennomgående krav at man må ha øyeblikkelig og mangfoldig belønning for alt man gjør. Tendensen er dramatisk aksentuert med den digitale revolusjonen.
I dag blir hverken frustrasjoner eller krav om tålmodighet tolerert. Retten til å ha rettigheter er skrevet inn som tilværelsens urokkelige forutsetning.
MED BITENDE IRONI skriver Pascale Bruckner om dagens skole: de små må for all del ikke utsettes for vanskeligheter, og lærerne har stort sett sluttet å lære dem ting. Karakterer blir nærmest sett som vold. De små må først og fremst få hjelp til å virkeliggjøre seg selv.
De som ikke får det til, blir fristet med nye jobber på internett. Vi har fått Youtubere og instagrammere, bloggere og influensere. Det krever ikke stort annet enn attraktiv fysikk, sans for billige effekter, og en drøy porsjon ekshibisjonisme. Glorifiseringen av banal selvopptatthet bidrar til å devaluere verdien av skikkelig arbeid i folks hoder.
Tendensen er blåst opp av en stadig mer kommersiell tabloidpresse. Menneskeverdet er erstattet av markedsverdi som ideal.
BRUCKNER SER UTVIKLINGEN som en forklaring på dagens politiske nivå. De demokratiske idealene har mistet bærekraften, sannheten er devaluert, og velgernes evne til kritisk vurdering av lederkandidatene råtner på rot. Det er vanskelig å forklare at amerikanerne kunne finne på å velge en president med åpenbare narsissistiske personlighetsforstyrrelser på annen måte.
Vladimir Putins forskrudde selv- og verdensbilde blir smertefullt beskrevet med tilsvarende utgangspunkt, nemlig at «alminnelige» menneskers evne til å skille snørr og barter i sin forståelse av virkeligheten har gått helt i vranglås.
En gang i en ikke alt for fjern fortid ble det sett som en dyd å overvinne sine pasjoner. I vår penge- og reklamestyrte hverdag gjelder det tvert i mot å vekke empati for sine egne mer og mindre pinlige svakheter.
TITTELEN PÅ BOKEN er en parafrase over den franske filosofen og multibegavelsen Reneé Descartes’ tese Cognito ergo sum (Jeg tenker, derfor er jeg) fra tidlig på 1600-tallet. Det er ikke akkurat uttrykk for beskjedenhet fra forfatterens side. Men den sitter som et skudd. Aha-opplevelsene står i kø.