Gud er ikke bare god

GUDS ORD ER kjærlighet, blir jeg fortalt. Mulig det. Men det er nå et bibelsk hat som har fått herje det presumptivt Hellige Land fritt for tiden, og kjærligheten har ikke mye å gå på.

Hamas er fundert på bokstavtro tolkning av Guds ord i muslimenes hellige skrifter, og drevet av blindt hat mot den sionistiske stat. I sin Guds navn fant Hamas det rimelig å slakte rundt 1200 sivile israelere en søvnig lørdag formiddag i oktober 2023, vel vitende om at det ville utløse en krig som kom til å gjøre tusenvis av palestinere på Gaza til ufrivillige martyrer.

Israels antagelig like kyniske statsminister reagerte oppskriftsmessig: han svarte med en militær vold som snart hadde sprengt alle proporsjoner, pushet frem av fanatisk religiøse jødiske nasjonalister med en politisk makt de aldri skulle hatt i en moderne, antatt sivilisert verden.

I HAMAS’ MORALSKE bakgård blomstrer en kultur av ekstrem svartsynt islamisme. I Benjamin Netanyahus bakgård blomstrer en like nådeløs kultur av enøyd judaisme, bakket opp av horder med ukritisk bibeltro evangeliske kristne i USA og Europa.

Menneskeverd har ingen plass i noen av leirene.

Så hvor i Himmelens mørke irrganger kan det ha blitt av denne påståtte kjærlighetens Gud?

*

HUSSEIN AGHA ER palestiner og akademiker, bosatt i Oxford, og var bl.a. med i forhandlingsteamet bak Oslo 2-avtalen i 1995. I Guardian sier han at hatet har fått en så morderisk kraft at det ikke lenger kan tøyles. Han kaller situasjonen bibelsk.

Aghas poeng er at følelsene syder som lava like før vulkanens utbrudd; bildene av død, nød og lidelse overkjører fornuftens bremsemekanismer. Anklager og forsvar har svulmet over alle bredder og normer.

Når Benjamin Netanyahu kan beskylde regjeringssjefene i Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Canada for bevisst å fremme antisemittisme, skyter han seg selv i foten. Å bruke den jødiske nasjons historiske tragedie for å parere anklager om folkemord og etnisk rensning, er en retorisk tilsnikelse og så uredelig i sin karakter at det gjør Israel enda mer til en paria i det internasjonale selskap.

Det menneskefiendtlige guds-synet som driver Hamas og resten av den ekstreme islamistiske verden er ikke mindre forkastelig. Men den har mistet momentum og slår ikke lenger verden i øynene på samme brutale måte som Israels krig og annonserte mål i Gaza.

*

DET MÅ VÆRE DEN STERKESTE som tar ansvaret for å hindre at verden styrter sammen i bibelske undergang. Derfor er det vanskelig å se annet håp enn at det moderate, ansvarlige Israel vil forstå sin besøkelsestid og ta grep. Den sittende regjeringen er en katastrofe, og kan bare stanses ved at de ytterliggående religiøse nasjonalistene blir frakjent makt.

Fra første dag har nasjonen Israel erklært seg som Midtøstens eneste demokrati. La oss se at den lever opp til idealet.

ITMAR BEN GVIR, sikkerhetsministeren, er antagelig regjeringens mest destruktive kraft. Han truet med å gå av og utløse regjeringskrise da den diskuterte en mer moderat dimensjon for krigen og målene i Gaza nylig.

Statsministeren bøyde seg. Han vil ikke gi fra seg makten, koste hva det koste må.

Frem til for fem år siden hadde Ben Gvir et portrett av Baruch Goldstein hengende på veggen hjemme. Goldstein var mannen som drepte 29 muslimske menn ved å skyte dem i ryggen mens de lå på kne i bønn i Hebron i 1994.

Han hevdet med salig blikk at han handlet på direkte ordre fra Gud. Graven hans er blitt valfartssted for ytterliggående jøder. Da Ben Gvir og hans kone var på sin første date var det dit de gikk, sammen, hånd i hånd.

Goldstein og Ben Gvir hørte begge hjemme i Meir Kahanes Kach-bevegelse. Den påberopte seg bibelsk rett til å drive palestinerne ut av Palestina med vold. Partiet og bevegelsen ble forbudt.

I dag sitter den i regjering, bare med et annet navn.

Da Gazakrigen var inne i sin første dramatiske fase, sto Ben Gvir på Vestbredden og delte ut skarpe våpen til sivile aktivister blant jøder i religiøse bosettinger. I praksis ga ministeren for Israels sikkerhet ekstremistene carte blanche til menneskejakt.

*

NEI, DEN EVIGE KJÆRLIGHETENS og godhetens Gud er ikke lett å få øye på i elendigheten, ikke den ansvarlige Gud heller.

Jeg bør kanskje ikke si det, men jeg undrer meg jo også uvilkårlig over hvordan det føles å være den Gud som alle mener at støtter dem, og bare dem, i kampen mot alle de andre. Og så dette at alle mener han har gitt dem, og bare dem, rett til å bruke de mest bestialske midler.

Kanskje er det blitt så forvirrende og selvmotsigende at Gud helt enkelt har gitt opp og stengt kontoret …?