EU trenger Norge

Av Nina Witoszek og Christian Borch
Publisert i Klassekampen 21.2.25

I nok en indignert kronikk om hvorfor Norge må bli med i EU nå, skriver Janne Matlary: «Utenfor EU er vi sårbare, slik vi var det med Kina i konflikten om fredsprisen. Norge må snarest inn i EU, for vi trenger EUs beskyttelse i en konflikt med USA» (DN, 4 febr).

Som vanlig med «Norge-må-inn-i-EU» kronikker, er det vanskelig å tro at argumentene vil fylle leserne med begeistring, for ikke å si forføre dem. De færreste blir inspirert av argumenter om sikkerhet og realpolitikk. Dermed bidrar denne typen argumentasjon snarere til å grave de norske anti-EU fløyene enda dypere ned i skyttergravene.

Norsk EUdebatt har vært lammet av en blokade siden 1972, stadig forsterket av media og politikeres retorikk. For eksempel skriver Klassekampen at «Statsminister Jonas Gahr Støre åtvarar mot ein ny Eu-kamp i Noreg. Det trur han vil polarisere samfunnet.»

«Kamp» og «polarisering» er flotte fugleskremsel-begreper, bortsett, selvsagt, fra selve begrepet Klassekamp. Budskapet er at nordmenn bør slutte å krangle om EU og heller konsentrere seg om parti-konsoliderende temaer som ulikhet (venstresiden) og formuesskatt (høyresiden), og distrikts- og bondestøtte (Senterpartiet). Vi må ha det koselig før valget.

Når dette er sagt kan noen av EU-motstanderne se enda et problem med Matlarys argument: Det er lite sannsynlig at EU vil beskytte Norge mot stort annet enn skadedyr på hytta. Militært har EU alltid vært en lame duck, den politiske impotensen er legendarisk, og Unionens nåværende ideologiske forvirring er (for å si det mildt) suspekt.

For å snakke konkret: I sin åpningstale til Europaparlamentet den 20.januar i år, sa presidenten, Roberta Metsola: «As we speak here, president Donald Trump is ready to start his work in the oval office in the US”

Før Metsola fikk begynt på neste setning, ble hun avbrutt av en tredjedel av EU-parlamentarikerne som reiste seg og klappet entusiastisk ved ordet Trump. En tredjedel av EU parlamentet ropte altså «bravo» og applauderte en anti-europeisk bølle som har erklært handelskrig mot Europa og planlegger å erobre Grønland. De lignet kalkuner som jubler i lengsel etter julaften.

Og, mind you, EU-parlamentarikernes begeistring var ikke bare uttrykk for beundring for en mektig president; den var samtidig en uttrykt erklæring av deres egen forakt for EU og de liberale verdiene, inkludert dyp skepsis til nordisk sosialdemokrati.

Man kan spørre: Er det verdt å være med i et Europa som er fullt av høyreradikale ‘trumpianere’ – Marine Le Pen, AfD, eller Herbert Kickl? Ville du hoppe i seng med folk som i virkeligheten er Putins nyttige idioter? Og er det vits å være medlem av en geriatrisk forsamling som har valgt å glemme at Europas tidligere romanse med autoritære ledere førte til sivilisatorisk sammenbrudd og tap av millioner av liv?

Her står vi overfor et interessant paradoks. Bør vi snarest søke medlemskap i EU fordi det faktisk er unionen som trenger Norge?

Til tross for EUs byråsklerose, ser vi minst tre gode grunner til at Norge vil kunne ha en fornyende rolle i det (post)trumpianske Europa. For det første er Norge den eneste energiprodusenten av europeisk betydning, leverer en tredjedel av Unionens gassforbruk og over 10 pst av oljeforbruket, for ikke å nevne 50 pst av Europas vannkraftmagasinkapasitet som vil kunne settes inn for å holde lys i våre hjem når solen ikke skinner og vinden ikke blåser. I sin iver etter monoman grønn omstilling og avhengighet av Russisk energi, har Europa gjort opp regning uten vert. Det kan komme godt med å forankre det norske bidraget i energibalansen.

For det andre er Norge med på å betale regningen for EUs massive overføringer – foreløpig uten stemmerett. Den Europeiske ‘Marshall hjelpen’ har, sammen med flittig innsats fra mottakerlandene selv, vært med på å løfte mange land mot felles velferd.

For det tredje er Norge, sammen med andre nordeuropeiske land, et av de få liberale demokratier som holder skansen mot autokrati, mens populistiske, autoritære og til dels fascistoide krefter igjen presser liberale demokratier på det europeiske kontinentet.

Det er få nordmenn som skjønner at for mange europeere – og nå spesielt Ukrainere og hviterussiske dissidenter – har skandinaviske kulturer inkarnert den store demokratiske drømmen de selv kjemper og dør for. Ironisk nok har Nordmenns selvbilde som do-gooders stort sett har vært fokusert på u-land fra Sør, mens man har utelukket de nærmeste naboene som ikke bare er i nød; i dag er både de – og Norge – truet av den samme autoritære fiende.

Mens EU ikke kan garantere beskyttelse mot Trumpifiserng av verden, kan Norge gjøre mye mer for Europa ved å være en del av en ‘coalition of the willing’ som aktivt forsvarer våre grunnleggende verdier. Det er dumt og flaut å betale seg ut av den europeiske krisen og så bare sitte musestille ved bordet der det blir forhandlet om Europas skjebne.