Derfor sa jeg ja …

EN GOD KOLLEGA spurte om jeg ville være med på oppropet om boikott av Israel i Melodi Grand Prix. Først tenkte jeg: «Ikke tale om! Det er ikke sånt jeg gjør». Men så slo det meg – kanskje det kan gjøre en forskjell, tross alt?

Økonomisk og akademisk boikott lar seg lett angripe og bortforklare, og blir sjelden sett av folk flest. Melodi Grand Prix, derimot, handler om følelser. Det er noe helt annet. Og det berører alle

Jeg tenkte israelerne ville kjenne i magen at de er uønsket på grunn av sine lederes misgjerninger. Kanskje kan det åpne øynene for at det jødiske folk har endt i klørne på en regjering som bryter ned alle normer for humanisme og moral?

DA STATSMINISTER Benjamin Natanyahu låste sin politiske skjebne til fanatikere med gammeltestamentlige forestillinger om «guds utvalgte folk» i årsskiftet 2022/23, utløste det sammenhengende avskydemonstrasjoner over hele Israel i mange måneder. Det første halvåret kom regjeringen med det ene utspill etter det andre for å styrke sin maktposisjon ved å bygge ned demokratiet. Folk tok til gatene i horder for å protestere.

Så kom den dyriske aksjonen mot et ubeskyttet område av Israel over grensen fra Gaza den 7. oktober. Den massive indre opposisjonen mot regjeringen ble satt i ventestilling. Israel måtte slå tilbake. Ingen var i tvil om at en knusende militær reaksjon mot overgriperen, Hamas, var berettiget og nødvendig.

Problemet var at felttoget straks fikk form av en brutal okkupasjonskrig, der det sivile palestinske samfunnet ble offeret. Angrepene er nådeløse, lidelsene ekstreme. De religiøse nasjonalistene i regjeringen gir stadig signaler om at de sikter mot full maktovertakelse. I krigens skygge har de også trappet opp overgrepene mot palestinerne på Vestbredden.

JEG ER BLANT DEM som har støttet det israelske prosjektet og trodd på at den jødiske nasjon mer enn noen, må være bærer av humanistiske verdier og demokratiske fremtidsvisjoner. Det som skjer under den nåværende ledelsen, smadrer dette håpet. Min tro på at flertallets forhold til menneskerettigheter og politisk moral skulle føre til et rettferdig opprør blant israelerne, har sunket stille ned i gjørme.

Forleden så jeg en norsk jøde jeg alltid har hatt stor respekt for, skrive: «Hvis Hamas hadde sluppet fri alle gislene, ville krigen stoppe». Hellige enfold! Hvordan kan han la seg selv få tenke så banalt?

De ytterliggående småpartiene har gang på gang truet med å bryte ut av koalisjonen hvis de ikke får sin vilje. En regjeringskrise ville rive teppet vekk under Netanyahu, og han har øyeblikkelig bøyet av.

I praksis betyr det at en ganske liten gruppe blindt bibel-tro nasjonalister holder hele det jødiske samfunn som gissel med sin menneskeforakt.

DIPLOMATIET HAR SVIKTET, fremfor alt har Donald Trumps pompøse klovneri gjort galt verre. Derfor tror jeg alle tilgjengelige midler må tas i bruk for å overbevise det jødiske folk om at det risikerer å bli sittende med et kollektivt ansvar for gjerningene til en administrasjon som er uten noen moralsk legitimitet.

Det er velgerne i Israel som må få den sittende regjeringen ut og over i historien så fort det er mulig. Når ikke annet virker, er det kanskje mulig en ekstremt folkelig og populær arena som MGP kan være plattform for budskapet.

ET LITE GLIMT av lys i den bekmørke tunellen er at israelske akademikere har begynt å ta mer robust til motmæle. En av de første som slo alarm og advarte mot at angrepene kunne utløse et folkemord, var historieprofessor Raz Segal. Han viste til måten statsministeren og to av statsrådene hans formulerte seg på.

«Ledere som begår folkemord har aldri uttalt seg så entydig om sine intensjoner», skrev han.

Siden har flere akademikere og andre intellektuelle fulgt opp. Professor Lee Mordechai er en av dem. Han har særlig studert de sensurerte bildene som former sivile israeleres forståelse av hva som faktisk skjer. De står i grell motsetning til det resten av verden forholder seg til. Israelerne får ikke se drepte eller utsultede barn. Det gjør alle andre.

En annen historieprofessor, Amos Goldberg, slår fast at det som skjer med den palestinske befolkningen i Gaza er et folkemord fordi «Gaza i praksis ikke lenger eksisterer».

Israels ledende forfatter, David Grossmann, sa forleden til den italienske avisen La Republica: «Det knuser mitt hjerte, men jeg må slå fast at Israel begår folkemord».

JEG OPPLEVER DET som hjerteskjærende å se hva israelske soldater blir tvunget til å gjøre – av en regjering som avviser menneskelige verdier med hån og forakt.

Det er ikke lov å bare se en annen vei og holde kjeft.