Å se – eller la det være

DET ER NEDLAGT i den menneskelige natur å tro på det kjente og trøste seg med at en skakkjørt verden blir bra igjen av seg selv – før eller siden.

Men det er neppe lurt når faresignalene fra to nådeløse kriger og demokratier i dødens grep flasher over himmelen.

Problemet er at folk jevnt over ikke vet bedre, fordi fakta støtt og stadig blir forbikjørt av markedsstrategier. Politiske ledere, valgt av folket for å skape trygge samfunn, har plikt til å si fra når tingene går av skaftet, men gransker først analyser av hva det lønner seg for dem selv å snakke om.

Den siste norske valg-kampen ble en pinlig affære i så måte. Spenningen i verden og Norges nye avhengighet av og rolle i Europa ble knapt nevnt. EU og EØS blir sett som for farlige tema i en nasjon som har lullet seg inn i et tåketeppe av vrøvl og vrangforestillinger. Det er for mye å tape, for lite å tjene.

Satt på spissen var valgkampen blind og døv for virkeligheten. Perspektivløsheten ruvet.

 

EUROPEERNE HAR trøstig lagt sine sikkerhetspolitiske egg i amerikanernes kurv i tre kvart århundre, uten å ha stablet hverken mot eller alternativt samarbeid på beina, i hvert fall ikke så det holder. Vi knytter håp og tro til forhandlinger om pålitelige sikkerhetsordninger, øker forsvarsinnsatsen og erklærer usvikelig tillit til skuddsikre amerikanske garantier i all fremtid.

Men sikre er vi ikke, ikke innerst inne. Når NATOs generalsekretær kan ydmyke seg selv og alliansen ved å tiltale den uforutsigbare fyren i det Hvite Hus som «daddy», er det helt enkelt smisking for en som folk innerst inne er pissa redd for, en flåkjefta, truende pøbel som misbruker makten i hytt og pine.

Den beske sannhet er at forvalteren av kurven med de europeiske sikkerhetseggene i (USA) er i raskt stup mot politisk forfall, i verste fall sammenbrudd.

Frekvensen og nivået av alarmsignaler i det som ennå er igjen av en seriøs internasjonal presse, øker raskt i form og volum for tiden. Det haster å få en robust europeisk politikk på beina. Det holder ikke å late som det ikke er nødvendig å reise spørsmålet fordi man er redd for å miste stemmer i en giftig nasjonal debatt.

 

AVISER OG TENKETANKER i Europa og USA kjører mye på tre forhold akkurat nå: den sittende amerikanske presidenten er vesentlig mer korrupt enn verden har forstått; han gir alarmerende signaler om mental ubalanse og sviktende kognitive evner; han bruker væpnete soldater i noe som ligner et forstadium til diktatur.

Vi har sett tendensen inn i hvitøyet fra Donald Trump ble president for åtte måneder siden. Problemet er at vognen raser nedover med stadig høyere fart og ingen har kraft eller mot til å stanse den. USAs kurs er blitt et en-manns-show med potensiale til å sette verden på ende.

 

I NEW YORK TIMES skriver Ben Rohdes at Trump har fordoblet sin personlige formue etter valget i 2024. Det politiske systemet som skulle tjene folket, er forvandlet til et instrument som først og fremst tjener ham. Han gidder ikke lenger forsøke å skjule det.

Eksempel: Under offensiven for høye tollsatser, fastsatte Trump en sats på 46 prosent på all import fra Vietnam. Det steg et ramaskrik mot himmelen. Med flagg og fanfarer vedtok så presidenten 90 dagers utsettelse «for forhandlinger», og regjeringen i Hanoi ilte øyeblikkelig til og bevilget 1.5 milliarder dollar til et av Trumps private kommersielle golf-komplekser. Trumps sønn Eric var æresgjest under presentasjonen. (Alle Trumps forretningsforetak ledes av hans sønner, noe det Hvite Hus påstår hindrer interessekonflikt).

 

SADDAM HUSSEIN var kjent for å skyte budbærere med dårlige nyheter. Trump nøyer seg med å sparke dem. Tallene over sysselsettingen i USA viste alarmerende tegn før sommeren, og Trump sa øyeblikkelig opp den som hadde ansvaret for statistikken. Tallene motsa hans visjoner. Han likte det ikke og brukte sin makt. Det samme skjer over hele samfunnsspekteret.

Trump er i åpen «Krig mot virkeligheten», skrev en avis forleden; «Nye måter å forkaste realitetene på» slo CNN fast.

 

FLERE AVISER har trykket ordrette gjengivelser av tiradene med usammenhengende sprøyt som renner ut av presidentens munn i tide og utide. I en samtale med EU-sjefen Ursula von der Leyen om immigrasjon, fortalte han helt ut av det blå at han aldri vil ha vindmøller i USA fordi de «dreper oss» og gjør alle hvaler «loco». På et pressemøte om utenrikspolitikken fortalte han uten overgang om en vannkran som ikke virket: «Og jeg har en dusj og vannet bare drypper, og jeg har fine blonder i håret og liker å ha det fint og vått og så tar det 20 minutter å skylle ut såpen».

Psykiatere sier klassiske tegn på demens er at en person kutter sine egne tankerekker og begynner å snakke om meningsløse ting uten overgang og uten å oppdage det selv.

John Garner, professor i psykiatri og en av grunnleggerne av «Plikt til å advare», sier: «Det blir bare verre».

Vi snakker her om øverstkommanderende for USAs væpnede styrker som europeerne i NATO har gjort sin egen sikkerhet helt avhengig av – «daddy», som Rutte så søtt kalte ham.

Mannen har vist hva han kan og vil ved å sette inn væpnete soldater i amerikanske storbyer, mot sine egne, foreløpig i Los Angeles, Washington DC og Chicago.

 

DETTE ER EN virkelighet vi må forholde oss til. Det haster. På en slik bakgrunn får man lyst til å gråte over perspektivene og nivået i den norske valgdebatten. Folk bjeffet og knurret og bet hverandre i leggen og tærne med blikket rett ned i multemyren. Selvforherligende og enøyde penge-akrobater hamret løs på formuesskatten, og greide å gjøre det til det viktigste av alt i denne verden. De hadde betalt fett for hjelp til å få sagt hva de selv mente fra reklamefolk med falsk flagg, i tillegg til å si ting som var notorisk usant.

Og politikerne fulgte fiksjonen deres som kveg på vei til vinterfjøset. Så vidt jeg kan se var det få av dem som våget å utfordre markedslogikken ved å si hva som faktisk skjer i verden.

Banaliteten ble lagt merke til langt utenfor landets grenser.

Ganske pinlig var det.