BRØD OG KRIG OG MAKTBEGJÆR
LIVET ER en evig flod av nye opplevelser, er det ikke? Den siste i mitt univers er gleden ved å legge seg til en overraskende vane … finne på noe helt annet enn alt det man kunne funnet på å tenke seg at man ville finne på å kunne finne på før i verden, om vi kan si det slik.
Jeg vet hva jeg snakker om (det hender jeg gjør det), for jeg har gjort det selv.
Bare hør: Jeg har funnet på å bake brød.
Og for å si det med min mest glanspolerte beskjedenhet – det blir veldig, veldig bra! Luftig, mykt, med gylden, sprø skorpe, et spenningsfylt sammensurium av solsikkefrø og linfrø og honning og olivenolje, m.a.o. en rik blanding av fiber og næringsstoffer og smak, forførende appetittlig når det ennå er ferskt, lunkent og nybakt, og besnærende, bortimot eksotisk, à la fransk toast når man velger den varianten.
OM NÅ DETTE skulle høres tidsriktig kommersielt ut, så vit at det ikke dreier seg om klisjeer fra influenser-kulturens markedstilbedelse. Damen som har signert min oppskrift var nemlig Lady Hilaria Gibbs, eldste datter av Jarlen av Edgecumbe, og årstallet er oppgitt til 1353. Jeg fant den blant andre antikvariske oppskrifter i en bok fra National Trust i en sjappe med gamle greier i Portobello Road i London for mange år siden.
Når jeg står her og elter i vei med mel i nesa og øynene og håret og på bordet og på gulvet og what-not i dag, er det fint å ha salige Lady Hilaria for sitt indre blikk. Ingrediensene er helt de samme, og Hilarias familie og venner må ha satt til livs omtrent nøyaktig det samme som min når de gikk løs på det ferdige produktet.
KANSKJE HAR DE satt større pris på det de fikk. For omstendighetene var en anelse forskjellige.
Litt tidligere på 1300-tallet hadde nemlig store deler av befolkningen på de britiske øyer og i det sentrale Europa bokstavelig talt råtnet på rot, da et forskrekkelig uvær gjorde kål på avlinger og dyrehold i mange år på rad. Alt regnet bort, åker og eng ble til ufruktbar sump, det vokste ikke opp korn til å lage mel av, ikke høy til å fôre kyr med, og det klissvåte været gjorde det umulig å lage salt sånn at kjøtt kunne holdes spiselig.
Men, som da Noah var på båttur med arken i sin tid – regnet gav seg, og med årene grodde gresset engstelig opp igjen, kornet spirte forsiktig frem under en ny sol, og folk og fe (det som var igjen av dem) fikk smått om senn mat i magen.
Men så, omtrent da det kunne skimtes lys i tunnelen, så kom Svartedauen. Nådeløs som Mannen med Ljåen meide den ned mellom en tredjedel og halvparten av det som var igjen av folk i England og Wales og Skottland. Landbruket visnet hen, mat ble mangelvare, og prisene steg over alle støvleskaft.
HVA GJORDE DE ansvarlige? Vel, noe helt annet enn de burde, ser det ut til. Kongen, Edward III, renset landsbygda for folk som kunne fått verden på beina igjen, han vervet det som var å verve av våpenføre unge menn for å gå til krig mot Frankrike. Det varte i det uendelige, franskmennene led store tap, men englenderne vant ingen avgjørende seire. Likevel nektet Edward å gi seg. Han ville ha den franske tronen. Med årene skrapte han gulvet i alle sine skattekamre, og ble en utfattig monark. Noe av gjelden betalte han tilbake, langt om lenge, men bare litt. Han kunne ikke, eller ville ikke, betale tilbake mer enn bittelitegrann, og endte med en bitter og fiendtlig flokk av ruinerte adelsfolk rundt seg. Stemningen var ikke god.
MIDT I ALT dette sto altså min åndsfrende Lady Hilaria og bakte brød. Tiden var stinn av maktbegjær, så nådeløs at det kunne fått innholdet i Game of Thrones til å blekne.
Og her står altså jeg og baker nøyaktig det samme brødet, mens jeg tenker på at alt det jeg leser om i alle mine internasjonale aviser hver morgen, krig og maktbegjær i Midtøsten, Russlands nådeløse krig i Ukraina, ringvirkningene av en feilslått krig i Iran – vel, det gir meg en gjærende følelse av at det ikke bare er brødet vi har felles, Lady Hilaria og jeg, selv om det er nesten 700 år mellom oss.
Egosentriske maktmennesker hører visst alle tidsaldre til.
Men det gjør jo godt brød også …